Kaisa kom med den fuktige snuten sin i øret mitt i dag. Hun hadde et ønske: "Kan ikke jeg få lov til å skrive litt? Vær så sniiiill!! " Mine hunder pleier ofte få det som de ønsker, så værsågod, pennen er deres:-)
Kaisa foreller:
Mmmmm, nå var det jammen meg på tide at bloggen her kan bli skrevet i fra min synsvinkel. Og jeg MÅ bare fortelle hva mine elskede eiere har funnet på: De har kjøpt seg et nytt bittelite hus, som de henger etter bilen! Ja, det er helt sant. Vi trodde først at de ikke mente alvor. Her bor de i et flott hus med plass til alle, vi får lov til å gå nesten overalt, de har mat nok i massevis,- og så kommer de plutselig kjørendes med dette hvite lille huset hengede etter bilen....Jeg har lært meg å tolerere det meste som mine kjære finner på,- og måtte bare svelge denne kamelen for å få være med på morroa.
Det finnes imidlertid en stor ulempe med dette huset: Jeg og Santi får ikke lov til å komme inn i det. Ja, du leste riktig.Ikke tale om. Vi har selvsagt prøvd, det finnes jo
litt fornuft i dem, men nei. De setter derimot opp et lite ekstra hus utenfor huset,- som visstnok kalles markisetelt. Og DER får vi lov til å være. Som om det er noe bedre? Vi smiler litt til hverandre mamma og jeg,- og gjør som våre kjære sier.
Når de begynner å pakke saker og ting inn i huset, og prøver å feste bilen på det,- ja, DA må vi være på vakt. Det ville jo vært helt forferdelig om de dro avgårde uten oss. Jeg pleier å legge meg
i bilen i goooood tid, mamma Santi ligger
utenfor bilen ,- hun er ikke så begeistret for det lille rommet de har å tilby oss baki der. Forståelig nok.
Vi har heldigvis blitt med begge gangene de har dratt på hus-tur. Våre kjære er flinke til å gi oss luft og vann underveis. Tenk, jeg spyr nesten aldri i bilen lenger. Iallefall ikke når vi drar på dette huset,- da kjører de nemlig så sent og forsiktig at det er en fornøyelse å være passasjer:- )
Arvid og Kristine snakker mye om været om sommeren. Kanskje fordi de ikke har pels,- det er iallefall mye klaging over hvor kaldt det er. Jeg og Santi er nå like glade hver dag, forstår ikke helt dette værmaset. Uansett,- sist tur gikk som vanlig mot solskinn. Hørte de mumle noe om Risør. Da vi fikk komme ut av bilen var på noe som heter campingplass. Og du vil ikke tro det: Der er det enda flere av disse mini husene!!! Man skulle jo tro at menneskene var gale, men de synes visst det er hyggelig å leve med mye mindre plass enn man har hjemme. Og så begynner de å styre med dette huset og teltet. Våre kjære snakker liksom så lavt til hverandre når de ordner med teltet,- selv om jeg kan se på kroppspråket at de egentlig er litt stresset. He he, kan være glad de ikke har hale,- da hadde alle skjønt hva det tenkte. Men når alt er på stell ser de så fornøyde ut at jeg nesten synes synd på dem.
Og det er faktisk litt hyggelig ! Vi er jo sammen med våre kjære hele tiden. De passer på så vi får skygge for sola, og vi får gå masse turer med ueeendelig mange flere spennende lukter enn vi har på Meland. Men, det er ett stort MEN: Vi får jo aldri løpe fritt!!! Vi er i bånd heeeeeile tida, dag som natt. Særlig mamma Santi synes det er veldig irriterende: Det finnes jo så mye god mat rundtomkring disse husene, de hadde knapt merket om vi tok litt fra dem. Men nei, Kristine setter noen store skruer i bakken. Og der må vi være , uansett.
Mine kjære har prøvd å lære meg at fremmede mennesker og hunder som oftest er hyggelige. Men jeg vet nå ikke riktig. Når jeg og mamma kommer tuslende fredelig i båndet vårt har jeg opptil flere ganger opplevd direkte frekke likesinnede komme mot oss med høy stemme. Santi sier jeg ikke skal bry meg om dem, og bare overse slikt spetakkel. Hm, jeg velger nå å løfte halen min litt høyere enn vanlig og puste litt tyngre. Bare for å understreke at jeg finnes. Heldigvis er de fleste på fire bein hyggelige, men jeg mener likevel det finnes litt for mange små hunder med for mye lyd.
Når det kommer til menneskene så finnes det jo så utrooolig mange som synes vi er så flotte. Joda, jeg synes også at jeg er fin og fortjener mye kos og klapp. Man blir likevel litt smigret når det stadig kommer mennesker og spør om å få klappe. Jeg fatter ikke at Kristine til slutt måtte sette grenser for alle som ville kose,- akkurat det synes jeg var simpelt.
Etter å ha vært i Risør kjørte vi med en stor båt over et stort vann. Ikke visste jeg at det fantes så store båter. Det gynget bittelitt,- og Arvid satt sammen med oss i bilen slik at vi ikke skulle bli redde. Sukk, han er jo så trygg og søt, passer godt på oss. Vi har faktisk ingenting å være redd for når våre kjære er med oss!
Hold deg fast: Jeg har vært i Sverige!! Der var det mange hunder og mennesker som snakket norsk, alt var nesten som hjemme. Likevel, før vi skulle hjem måtte vi spise flere tabletter som Kristine stappet inn i deilig svensk leverpostei. Slik at vi ikke skulle ta med oss noe dritt fra Sverige. Greit for meg, smakte riktig så godt!
Siste kvelden på tur tok vår kjære oss med til en stor festning. Der var det maaaaange mennesker, og myyyye musikk. De mumlet noe om "allsang på grensen." Jeg merket på Kristine at hun var spent. Vet ikke riktig hva hun var redd for, Santi og jeg syntes det var helt topp å være på konsert. Vi satt visst litt langt bak, men det var likevel mange mennesker rundt oss. Det hele var ganske avslappende,- og vi sovnet både mamma og jeg. Da de hadde noe som het pause var det mange som måtte kose med oss og skryte av hvor rolige vi var. Håper kristine og Arvid også hørte det,- og kan tenke på hvor gode vi egentlig er neste gang vi løper etter enn katt eller noe sånn......
Om natta sov vi godt i det lille teltet utenfor det lille huset. Hver morgen fikk vi en god tur med Kristine før de andre kom ut. Arvid tok oss med på en joggetur også en dag.( Du må love å ikke si det til Kristine: Han slapp oss løs ei lita herlig stund....).
Og tenk: Til slutt kom vi hjem!!!!! Jippi!!!!! Jeg og mamma løp og løp og løp, endelig var vi helt friiiii:-)) Likevel, det er faktisk ganske digg å være med våre kjære på tur . Vi kan jo få grå hår på snuten av alt de finner på, men det er tross alt det beste i verden som finnes å være sammen med dem!!
Takk til deg Kaisa! Som dere leste så har vi altså vært på nok en campingtur med hundene. Det skal ikke stikkes under en stol at det kan være utfordrende å ha med to hunder på tur,- men det hele gikk egentlig veldig smertefritt. Vi er er nye campingfolk. Mye må læres. Det er mange feller å gå i. Vi har gått i noen, - men alt kan jo løses. Vi begynner å få del i campinglivets gleder og utfordinger, og jeg kooooser meg på tur:-)))
Men om du skal avgårde med ny campingvogn så er det lurt å vite:
- Hvordan får man ned dobbeltsenga når den er satt på kant?
- Hvordan hekter man av vogna fra bilen???:-)))
- Bremsene på vogna trer ikke i kraft før du har fått en viss fart.....
- Ikke sett kjøleskapet på batteri når du kjører, bruk gass om du klarer å tenne den....
- Lukk alle luker godt før du kjører!
- Nyt friheten:-)
