Tenk at vi skulle få sommer i mars!! Når temperaturen nærmer seg tjue skyggegrader, krokusene og hvitveisen blomstrer, hundene tusler rundt i hagen og finner seg en skygge,-da er det fint å være menneske!!

De firbeinte har også den siste tiden sørget for at vi får aktivisert bekymringsevnen vår,- denne gangen var det luringen Kaisa som "lurte" oss godt.

Som tidligere nevnt kom hundene noe nysende og litt snørrete hjem fra kenneloppholdet i vinterferien. Det gikk noen dager, så var symptomene borte og de sluttet å "fnyse".

Et par uker senere var de med Arvid på tur på Rossevatn i Eiken. Kjempemorro å gå på nye steder, mye rart å snuse og lukte på- og spise.....Ifølge Arvid hadde Kaisa oppdaget noen kadaverrester som hun visstnok fikk smakt littegrann på.....(Jeg har en følelse av at min gode hundelufter Arvid forårsaker litt ugagn til tider, om jeg skal finne noen å skylde på....)

Kaisa hadde begynt løpetida, og immunforsvaret var nok noe redusert. Riktig, et døgn etter kastet hun opp en gang,- og fikk diare. Kaisa pleier å ha en meget god mage, det er heldigvis ikke ofte jeg har hunder med diare.(Foruten når de spiser "paven" fra krabbefest hos naboen.)

Hun løp ikke på do i tide og utide, og kaste opp gjorde hun bare en gang. Hun drakk og spiste,- var egentlig i fin form. MEN: Tre netter våknet hun presis klokka to!! og måtte ut. Jeg er så takknemlig for at babytiden er over for min del...man blir rimelig trøtt av å bli våknet om nettene. Jeg fikk tak i Zoolak, og magen begynte å bli normal. Lørdag skulle vi ha valpetreff, været var nydelig, alt så lovende ut....Men- Kaisa ville ikke stå på beina lørdags morgen. Da jeg "lokket" henne opp med en godbit stod bakbeina og ristet. Hun virket ikke som hun hadde smerter så lenge hun lå i ro, ville gjerne spise en brødskalk, hadde ikke feber, fine slimhinner, ikke uttørket, ikke hard i magen og viste ingen tegn på smerte når jeg klemte på magen. Men var det rart vi ble bekymret? Satt det fast noe i magen? Men hvorfor ville hun ikke stå? Jeg kastet meg over telefonen og snakket med ikke mindre enn tre veterinærer.....de hadde ingen logisk forklaring på beina, men syntes hun virket å være i en god allmenntilstand og ville sett det ann.Ttror dere jeg har nerver til å se noe ann når min prinsesse Kaisa ikke vil stå? Hva om hun plutselig flatet ut,- da ville jeg vel aldri ha tilgitt meg selv? Eneste klinikk som hadde vakt og "røntgenapparat" var i Vågsbygd. Kaisa kom seg inn i bilen på egenhånd , men virket veldig tufs. Hundelufteren min brakte henne til Kr.sand mens jeg måtte gjøre i stand til valpekjøperne skulle komme...

De ble tatt veldig godt i mot av en dyktig og hyggelig veterinær. Kaisa viste store tegn på ubehag når han bøyde på leddene hennes i bakbeina. Han kommenterte forresten at hun hadde veldig fine hofter, det var jo noe...:-) Magen hennes var det derimot ikke noe i veien med. Ingen smerter og tegn til ubehag, diareen var nesten borte. Røntgen tok han derfor ikke, og konklusjonen hans var mer enn merkelig: Kaisa var lemster og støl etter en topptur onsdag!! Arvid hadde tatt dem med seg opp på Kvassås,- det var lenge siden sist gang, men likevel! (Arvid igjen, he he.) Kaisa er i fin form, sprek og turvant. Hvordan var det mulig?? Teorien til veterinæren var at "forkjølelsen" fra kenneloppholdet sannsynligvis hadde satt seg i leddene hennes. Dette var ikke uvanlig, ikke farlig,- ville gå over av seg selv. Det kunne likevel medføre at hun fikk muskelsmerter ved belastninger som hun normalt ville ha tålt veldig bra. Å løpe i bratt stigning hadde sannsynligvis blitt for mye for henne,- derfor stølheten om morgenen. Ting falt på plass, Kaisa er i tillegg ei tispe som ikke har særlig høy smerteterskel. Kjempefornøyd med at det ikke var noen alvorlig diagnose på gang var det pare å betale et par tusenlapper med smil om munn og kjøre tilbake til Eiken og valpetreff:-)))

Det var ei tufs Kaisa som kom hjem. Hun syntes det var veldig kjekt å hilse på valpekjøperne,- men hadde IKKE tenkt å være spesielt høflig med barna sine. Full av selvmedlidenhet ga hun klar beskjed om at ingen av de yre barna skulle så mye som tenke på å leke med henne! Valpene tok selvsagt signalene hennes til etterretning,- akkurat som de gjorde for ni måneder siden.

Det var utrolig fint å få sett igjen de tre tispene. Amy, Kira og Belina hadde vokst seg store og flotte. De var akkurat så glade som en ung golden skal være, trygge og fine. Et resultat av at de har hatt en god oppvekst.Jobben jeg startet fra de ble født har valpekjøperne fulgt opp på en super måte. Belina har fått ny eier,- det var kjempefint å se at hun har fått en flott familie å bo hos siden det dessverre ble vanskelig for den første eieren å beholde henne. Godt jobba Hilde!!

Vi tok oss en liten skogstur med snø(!) og barmark, grillet pølser i hagen og beundret og snakket om de flotte barna. Santi viste seg fra sin værste side og fikk stjelt ei pølse og smakt på kaka. Hun er nå en profesjonell mattyv, kunne konkurert på elitenivå.

Hun kunne også ha konkurrert i "hvordan komme seg ut av hundegården." Senest for en time siden klarte hun å hoppe over igjen , gjennom nettet som jeg hadde festet på toppen for å hindre henne i å ta sats fra hundehuset. Nå må huset ut, ingen tvil. Vi kan ikke risikere en skadet hund, det har vært nok unødvendige veterinærutgifter på en stund!

Her er noen bilder fra valpetreffet. Tusen takk til dere som kunne komme, kan godt være dere blir invitert nok en gang ;-)

Her er Kaisa, i svart hvitt som et symbol på den triste dagen hennes...

Kira, som ikke tør å hoppe ut av bilen, tjihi!
Søskenlikhet! Ikke sikker på hvem det er....

Vi måtte jo prøve å stille fint opp.Kanskje noen lurer seg avgårde på en utstilling???? Ikke like lett å vise seg fra sin beste side, men her er de:

Først Belina

Kira

Amy

Spennende i skogen!

Amy i godt driv!

Kira prøver lykken...

Godbitsøk i skogen

Hilde med bestemor Santi omgitt av to barnebarn. Ooooops, her var det jammen meg litt snø, myyyye mer enn i Stavanger:-))) Huff, fikk nesten litt dårlig samvittighet over terrenget jeg tok dem med ut i....

Lenge siden sist nå! Endelig har jeg fått satt meg ned for å å komme med et lite livstegn fra oss til dere som følger med på vårt (hunde)liv nå og da.....
Jeg liker å skrive...men av og til oppstår det ting som gjør at skrivelysten blir borte....
For noen uker siden opplevde vi helt plutselig at en vi er veldig glad i plutselig ble veldig syk. Brått ble hverdagen snudd på hodet, bekymtringene ble knugende og blogging ble ikke veldig vesentlig. Men hundene- de var gode å ha! Å bli møtt av glade fjes og logrende haler er uendelig god hjelp og terapi på mørke dager! Og så må de jo ut på tur..:-)
I vinterferien hadde vi planlagt å reise bort ei uke til Lanzarote. Men så hadde vi plutselig ikke hundepasser-det var faren min som ble syk.
Det var usikkert om vi skulle reise,- men etter nøye vurdering fant vi ut at ei uke med lys og varme var noe vi trengte mest av alt. Dermed tok jeg en avgjørelse som tidligere har vært en smule utenkelig for denne hønemoren: Hundene ble satt bort på kennel:-0 Valget falt på Baroniet kennel i Sandnes. Denne hadde vi gode referanser på,- og kun det beste er godt nok...
Her fikk hundene en times lufting sammen med andre som de "matchet" med en time daglig, samt lek og "kos". I tillegg kunne man kjøpe en times tur i bånd hver dag,- mot tillegg i prisen. Og hva tror du dronningene våre fikk? Selvsagt, en times tur hver dag i tillegg til felles lek. Skulle bare mangle! Når vi kom til kennelen og hadde fylt ut alle skjemar ble hundene tatt med fra bilen og inn i kennelen. De la stor vekt på at det var hundene som skulle dra fra oss,- ikke omvent. Tror du det var veldig festlig da de tok hver sin logrende hund og forsvant? Tja, nei, ikke særlig.....Etter tre dager på Lanzarote måtte jeg selvsagt ringe og høre hvordan ståa var. Joda, alt stod bra til. De spiste, sov og lekte. Men hadde jeg noe bevis for at det stemte? Fornuften ba hønemora gå og legge seg, var det ikke krefter man skulle hente på ferie? Heldigvis klarte vi å slappe av fra det meste, og vi fikk ei fin solfylt uke.
Hundene skulle helst hentes mellom klokka fire og seks. Jeg ba tynt om at vi kunne utsette det litt da flyet vårt landet kvart på åtte. Jeg har vel aldri ventet så iherdig på bagasjen vår, endelig skulle jeg se dem igjen! Etter å ha hørt godord om dem(Santi hadde riktignok prøvd å grave seg smutthull i gården) ble de sluppet inn til oss. Jeg hadde nok forventet meg en hysterisk glede.....men de var rimelig rolige glade. Kaisa måtte selvsagt legge seg på ryggen og fortelle litt av det hun hadde opplevd, mens Santi viste nesten like stor glede over å bli klødd av kenneleieren..hm... De var likevel ikke seine om å hoppe i bilen, og det var som om forventningen steg jo nærmere vi kom Meland. Og FOR en glede da de kom hjem! De visste ikke hvilken labb de skulle stå på, johooo, vi er friiiii og hjeeeemmmmeeee:-))) Baroniet kennel ønsket oss velkommen tilbake, og jeg tror oppriktig hundene hadde det bra. Forresten, de var blitt forkjølet... Nei, borte bra, men hjemme aller aller best! Likevel, i nøden kan en god kennel være et trygt alternativ.
Begge hundene er i løpetid. Vi har bestemt å ikke pare Santi da vi rett og slett ikke har kapasitet til å fostre opp et kull nå. Men til neste løpetid har jeg allerede begynt å legge små valpeplaner for Kaisa om alt fortsatt ser bra ut for det forrige kullet hennes. Om to uker kommer de Nydelige på valpetreff, det blir veldig koselig å se igjen både hundene og eierne deres! Belinas nye eier har jeg aldri truffet, så det blir veldig hyggelig!
Forrige lørdag var jeg på seminar om problemadferd i regi av Farsund og Lyngdal hundeklubb. "Hundepsykologi" synes jeg er svært interessant. Det var Anne Haugland som ga oss en fin kursdag . Å fjerne problemadferd handler ofte om å fjerne årsaken til adferden. Årsaken er i mange tilfeller frykt/stress..men er det alltid slik? Temaet er veldig spennende, og her er nok ikke alle enige om hvordan man skal møte problemet. Likevel, å fjerne stress og frykt vil helt sikkert løse mye problemadferd som viser seg i aggresivitet. Det finnes dessverre ikke noen raske løsninger. Men jeg vil påstå at når Santi stjeler bolledeigen er hun ikke spesielt redd eller stresset, bare sulten......kanskje jeg burde fjerne matlysten?:-)
Det kommer ingen bilder denne gang...men neste blogginnlegg skal bevise at snøen er borte på Meland-nydelig!