God jul!

Så er det atter en gang blitt lille julaften! Edelgrana vår står finpyntet(men tenk: Den drysser allerede...) jeg har vasket i krokene- med grønnsåpe! Jeg vet at det ikke er lenge det er rent-sånn ca like lenge som hundene er reine på beina- men det er så godt å kjenne at det lukter litt såpe, for en gangs skyld. Vi skal ikke ha mange gjester på julaften,- faktisk ingen,- og det er lite styr og stress her i huset. Jeg bare nyter julestemningen som kommer smygende, nyter at ingen må tidlig opp om morgenen, ingen jobb, ingen skole.

Og det beste av alt: Det ser ut som om Belina har fått seg et nytt godt hjem! Det har blitt mange telefonsamtaler og mange mailer. Hyggelige mennesker har ringt og snakket hund, men det er ingen enkel sak å få alle puslebiter til å falle på plass.....Men nå har hun flyttet til en familie i Sandnes, på "prøvetid", men jeg håper og tror at det blir en god og varig løsning. Jeg må også si at det har vært helt rørende hvordan flere av mine valpekjøpere har vist oppriktig interesse for at hun skulle finne et nytt godt hjem, tusen takk!

Ellers så har vi hatt mye strålende fint vintervær de siste dagene. Snø på bakken,snø i trærne, sol og riktig julekortstemning. Hundene har fått sin første skitur,- og de koser seg riktig så bra i snø og kulde. Akkurat i dag har den ekle "tødama" kommet(du har vel lest boka "Oles skitur?"), men vi håper kong vinter kommer og jager henne bort til i morgen!

Til slutt vil jeg få ønske mine blogglesere ei riktig GOD jul!!

Belina trenger nytt hjem!

Som overskriften sier så er jeg altså på jakt etter et nytt hjem for lille Nydelige Belina. Det viser seg at eierne ikke lenger kan beholde henne pga uforutsette ting som gjør det vanskelig å ha hund. Dette er selvfølgelig veldig kjedelig og trist for alle parter,- men nå gjelder det å finne det rette gode hjem til en flott tispevalp på 6 mnd. Mange valpekjøpere ønsker gjerne å starte med en åtte ukers gammel valp, men det finnes mye positivt ved å overta en eldre hund. Valpen er stueren, den værste biteperioden er over, den kan straks tas med på lengre turer enn det en valp på åtte uker kan.... Hunder, og ikke minst golden, er ofte gode på omstillinger og de tilpasser seg omgivelsene godt. Likevel,- det er så utrolig viktig at det nye hjemmet blir det neste og eneste hjemmet i forhåpentligvis iallefall 12 år fremover....

Så til mine blogglesere: Det er lov å spre nyheten om at en flott liten golden tispe på 6 måneder trenger nytt hjem! Det blir selvsagt et lite nåløye å komme gjennom for å overta henne, men den rette eieren finnes garantert der ute et sted!!

Det er en av oppdretterens "bakside" når ting ikke går helt som planlagt, og jeg føler selvsagt ansvar for å hjelpe valpen videre i livet. Men jeg håper og tror at dette må gå fint. Hun har hatt en god start i livet på alle måter, det er en kjærlig og sosial liten tispe som helt sikkert kommer til å gi mye glede til det neste hjemmet hennes!

Her er noen bilder av Belina:

7 uker:

Fire måneder:

Og så ble det vinter...

Ja, nå har vi fått vinter på Meland! Selv om det er faretruende mildt akkurat nå, så er det fortsatt hvitt det som daler ned. På onsdag målte jeg 12 minus, så vi har virkelig fått smake litt på kulde også. Dette fører med seg NULL sandkorn å støvsuge, og INGEN sølelabber. Absolutt helt fortreffelig. Hundene har ikke noe mot litt snø og kulde, begge har fått såpass pels nå at de er godt skodd for noen timer utendørs. Men når det blåser og sludder,- da er det best å komme innendørs og ligge foran ovnen....

Santi har fått sjekket øynene sine, og der var det heldigvis ikke oppstått noe nytt siden forrige gang. Hun blir yr av og spenning hver gang hun entrer et veterinærkontor. Denne gangen var vi på Grimstad dyreklinikk, og det luktet fortreffelig av grisehaler og ører og mange hunder som kom og gikk. Hun takler veldig bra å bli stirret og lyst inn i øynene både vel og lenge,- skal tro hva hun tenker? Menneskene overrasker stadig med alle sine påfunn:-)

Tenk, i dag er det bare to uker til lille julaften! Adventstida er trivelig,- men den går egentlig så altfor fort. I morgen skal jeg poste julekort og julebrev....Det har seg slik at Silje og Fredrik ikke er veldig ivrige etter å bli avbildet på julekort lenger ,- og et kort med bare meg og Arvid hadde kanskje blitt litt stusselig? Dermed ble det hundekort i år...., og et lite julebrev uten bilder til de som ikke er overmåte interessert i hundene...Ha ei fin desemberhelg!

La det være sagt med en gang: Jeg må innrømme at nå er jeg LEI av regn, regn, regn, regn.....Jovisst kan det være koselig med innevær og adventlys, men hundene bruker dessverre verken sko eller regnjakke . Og ut vil de jo gjerne, på tur i all slags vær. Åtte blaute skitne poter blir ikke automatisk reine når de nærmer seg inngangsdøra, skitten pels etter et nydelig gjørmebad tørker heller ikke i rasende fart.... Kuldegrader og snø ønskes herved velkommen, til tross for at det er nydelig med bare veier for jeg som har begynt å kjøre langt og lenger enn langt for å komme på jobb...Skogsturer fører med seg mye spennende. F.eks. kan det plutselig dukke opp et nydelig bein fra ett eller annet uheldig kadaver. Dette fant Santi på en av våre turer, noe hun fornøyd bar med seg hjem med en stolt mine. Det var ikke så stort, og etter litt gnaging passet det akkurat til å ha inne i en lukket munn. Litt breie lepper fikk ho, men du så fornøyd hun var. Hun lå leeenge ute og passet på munnen sin. Kaisa svinset rundt, men uten en lyd ga Santi klar beskjed om at hun ikke hadde tenkt å dele godbiten. Etterhvert stusset jeg på at hun hadde det svært så lenge i munnen. Hun gikk inn og la seg i skinnsenga, -med beinet i munnen. Jeg brettet opp leppene hennes, og hun viste meg godsaken. Det så slettes ikke noe farlig ut, og jeg lot henne få ha det. Men da hun sovnet med juvelen i munnen begynte jeg å ane at noe ikke hadde gått helt etter planen. Jeg ba henne om å slippe, og det ville liksom ikke ut....Jeg tilbød henne en godbit,- og da ble hun veeeldig ivrig på å få ut fangsten sin. Men,- det ville ikke ut til tross for at hun gnidde poten mot snuten sin. Som du sikkert har skjønt- beinet satt fast. Jeg fikk ta tak,- og nappet det ut. Det kom et lite ynk fra henne, så det satt nok litt for godt fast mellom tennene. Hun var tydelig glad for at jeg hadde fått bort et irriterende element!Jammen får de gjennomgå på sine skogs og fjellturer....avrevet klo, kutt i tunga, bein i tennene....det er nok tryggest å gå etter veien i bånd...:-)I skrivende stund ligger de begge og sover tungt. I dag ble det joggetur med Arvid i lysløypa på Skeie. Det er spennende med nye steder,- og så er det jo så utrolig mørkt så vannvittig tidlig her oppe på Meland.I morgen bærer det avgårde til Grimstad med meg og Santi. Det er øyelysning som står for tur. Det er ikke bestemt hundre prosent sikkert at hun skal få ha sitt siste valpekull. men om hun skal ha ett kull til så må det bli på neste løpetid,- eller aldri. Jeg vil ikke sette kull på henne etter at hun har blitt sju år,- noe hun blir til sommeren. Løpetiden er ventet i januar, så det er klart jeg går og grubler litt.... Øynene må være i orden for at det skal være aktuelt. Jeg velger derfor å lyse dem uansett hva vi kommer frem til. Det er mye som skal ligge til rette for at vi kan ta imot et kull, men om alt skulle klaffe så skal ikke en manglende øyesjekk hindre oss. Dermed blir det noen timer i bil på oss i morgen, sannsynligvis i reeeegnvær:-0Jeg har ikke vært så flittig med fotoapparatet i det siste, men her fant jeg etgammelt bilde fra 2007 da vi hadde et goldentreff i Hægebostad. Dessverre vet jeg at iallefall tre av disse hundene i dag har reist til hundehimmelen, så det trengs kanskje litt nyrekruttering i goldenmiljøet?

Det har vært lite blogging i det siste, hverdagen har vært litt for hektisk . Huff, det hørtes nå ille ut. Tidsklemme, travelhet,- det er ord jeg egentlig ikke synes om å bruke. Døgnet har 24 timer for de fleste av oss, - og så er det vel litt opp til oss selv å prøve å bruke tida riktig.... Hundene er iallefall like glade og fulle av livsglede hver eneste dag. De lever i nuet, uten bekymring for morgendagen. Storfornøyd med seg selv. Mon tro om vi har litt å lære...?:-)

Kloa til Santi er forhåpentligvis på bedring, dvs den kloløse tåa. Men Apocillin, det var ikke noe Santi kunne like. Et par timer etter første tablett kom hun bort til meg i sofaen. Dyttet og dyttet på hånda mi. Jeg skjønte ikke helt hva hun ville,- men den stakkars hunden var blitt akutt kvalm. Og så begynte hun og spy. Hun spydde og spydde- og spydde igjen. Om natta fortsatte hun å spy. Til slutt var magen helt tom, og det var bare tynt slim som kom opp....Stakkars Santi. Vi måtte bytte medisin,- og denne har hun heldigvis tålt bra. Det er helt utrolig hvor fort hun forbandt lyden av tablett ut av plastikken- og nydelig leverpostei klump. Også Kaisa har hengt seg med på medisinrunden...jeg skal ikke stort mer enn tenke på å finne frem tablett og leverposteiboks-se der er de begge to på plass. Ømhjertet som jeg er(!) så må selvsagt Kaisa også få en liten leverposteikule samtidig med Santi . Joda, det er heeerlig å spise piller:-) Tåa ser ganske grei ut nå. Potesokken vi kjøpte hos dyrlegen varte i to døgn.., så hun har for det meste gått uten sokker. Hun har ikke haltet siden vi fikk renset opp hos veterinæren , så jeg håper virkelig at hun ikke får mere problemer. Den første uka tok vi det ganske med ro, men ietterhvert har hun blitt med på lengre turer igjen. I dag var hundene på en lengre joggetur med Arvid, mens jeg gikk på en annen skogstur sammen med søster Signe og hennes flat Chico. Da vi kom tilbake fra turen vår opp Reinsheia møtte vi Santi som alltid følger Arvid trofast i joggeløypa. men Kaisa,- hun hadde fått teften av oss da sporene våre hadde blitt krysset. dermed hadde hun lagt på sprang for å finne oss, men det endte med at tok seg en enorm omvei og løp ned i et område hvor de muligens var på elgjakt. Da hun kom heseblesende hjem, med tunga hengende som et slips, så jeg straks at noe ikke stemte. Området rundt snuten og venstre øyet var dekket av blod. Hva var skjedd? Hadde hun truffet på en sint elghund? Hun hadde hun kuttet seg? Ble det nok et veterinærbesøk...? Jeg spylte henne ren, kunne ikke se noe kutt. men hun svelget og slikket seg noe unormalt. da fikk vi se grunnen til blode: Hun hadde bitt seg i tunga. Det kom fortsatt noe blod, men det hadde nok blødd mere i starten. Kaisa har nok slikket seg, kastet litt med hodet, derav blodet rundt øyet. Det var en rimelig stor lettelse å oppdage at hun ikke var alvorlig skadet. En tungespiss kan blø godt, og det har sikkert ikke vært veldig godt. De må visst tåle litt av hvert disse hundene mine , å løpe time etter time i skogen er visst ikke helt risikofritt! Men jeg er rimelig sikker på at de likevel synes det er verd litt blod og smerte:-)

Til slutt må jeg vise et mobilbilde jeg fikk av Nydelige Balder. Han ser ut til å storkose seg med en liten pinne. Er han ikke fin????

Stakkars Santi...

Forleden dag tenkte jeg gjennom dette med å blogge om hundelivet mitt...Har jeg noe interessant å skrive om? Jeg skriver minimalt om resultater innen konkurranse og utstillinger, lite å skryte på meg innen den ene eller andre konkurransegrenen. Jeg er riktignok glad i å skrive...men er det av interesse å lese om mitt ordinære hundehold,- og...har jeg så mye nytt å fortelle? Slike tanker dukker jo opp til tider,- men det rare er at ved ukens slutt så har det alltid skjedd ett eller annet pga av hundene som beriker livet mitt i større eller mindre grad. Denne gangen var det i mindre grad....

Fredag ettermiddag kjører jeg fornøyd hjem fra jobb og ser frem til helgefred. Arvid hadde "hjemmedag" og jeg ringer han på vei hjem. "Santi har revet av ei klo" sier han sånn helt uproblematisk. "Hva? Eller..."KÅ?" Katastrofetankene slo straks inn, jeg så for meg helgefreden som fløy av gårde til fordel for dyre veterinærbesøk .....

Vel hjemme møtte Santi meg like glad som alltid, men med en blødende pote som helt klart hadde mistet en kroppsdel. Men hun haltet ikke, og så ikke ut til å bekymre seg noe i det hele tatt. Etter en telefon til veterinær ble jeg delvis beroliget med at klør stort sett gror ut igjen, og om alt var dratt av var det aller best. Joda, det så jo ut til at alt var borte. Det var bare å la det blø fra seg, og så la det bero til mandag. Søndag begynte hun imidlertid å halte,- og ville gjerne slikke litt på poten. Hm. Ikke bra. Hun hadde nok veldig vondt, tenk å miste en negl, det må jo være fryktelig vondt? Smertestillende hadde jeg ikke i hus. Og, skam på meg, potesokk var det visst heller ikke huset mitt...:-(( En bomullsokk gjorde liksom ikke helt susen, særlig ikke med plastikkpose utenpå.... Jeg ringte veterinær søndag også, da jeg en stund vurderte om jeg skulle gi labben et grønnsåpebad. Det skulle jeg IKKE gjøre, da dette er veldig sviende og smertefullt. Så det var nok bare å vente til mandag morgen,- og la henne ta det med ro. Selvsagt. Santi begynte å trø bedre på foten etterhvert, og slikket seg lite. Matlysten og matjakten var på topp. Men en matglad golden uten matlyst er vel nesten død.....

I dag ble det endelig tid for veterinærbesøk. Der ble det fort konstantert at absolutt hele kloen, klohamsen og hva alt nå heter,- var borte....Heldigvis var det ikke noe brudd i selve tåa. Santimor ble lagt i narkose, det ble rensket godt ut, illeluktende puss kom i strie strømmer. Hun fikk antibiotika og smertestillende,- og skal gå på kur i ei uke. Det er ikke mye sannsynlig at hun vil få ei ny klo siden det var revet av helt inne ved beinet. Så nå blir det ei klo mindre å klippe...Utrolig hvordan hun har fått til dette på en vanlig skogstur. Men hun er en stor hund med mye kraft, den har nok hengt seg opp et sted og så...auuu!!

Jeg benyttet anledningen til å rense henne for tannsten mens hun fortsatt var i narkose. Ifølge veterinæren var det ikke veldig mye til å være en hund på seks år, men jeg vil jo helst ikke ha noe i det hele tatt. Stakkars Santi, hun var ganske ør og kvalm etter narkosen. Men jeg er veldig glad for at vi fikk rensket opp i uhumskhetene, og hun skal nok bli helt bra igjen! Vi får ta det rolig denne uka,- og så akkurat nå som vi har slikt fantastisk vær! Kaisa må nok kose seg på turer i nydelig novembervær uten mor. Vi satser på at Santi kommer sterkt tilbake! Jeg fikk med meg en gummiaktig upraktisk hundesokk...som holder ca 100m før den sklir av. Ifølge veterinær var det ikke katastrofe om hun gikk litt uten sokk ute, men jeg er redd for at helingen skal hindres. Inne måtte hun ikke gå med sokk, det er ingen bandasje og ingen krage. Så når Santi bare får litt å spise så tror jeg hun synes livet smiler igjen:-))
Her ligger hun og venter på å våkne...

Valpetreff!

I går fikk jeg endelig treffe igjen både valper og valpekjøpere! Jeg hadde gledet meg lenge til denne dagen,- og jeg håpte inderlig at været skulle holde...Og tenk, det regnet IKKE det grann!

Fire av de fem Nydelige valpene kom. Det ble selvsagt langt for Balder å komme helt fra Eidfjord, - men jeg er ganske sikker på at jeg får treffe han en annen gang!

Valpene er nå litt over fire måneder,- og de hadde selvsagt vokst bra siden de forlot Eiken. Men likevel,- de var valper. Jeg kunne godt kjenne dem igjen, det virker som om de fortsatt har beholdt mye av den personligheten de hadde da de reiste herfra. Nå er jo jeg ei innhabil myrsnipe, men de var altså veldig pene, søte og harmoniske.....

Det er ingen tvil i min sjel om at Kaisa og Santi kjente igjen barn og barnebarn. Kaisa oppførte seg som en oppdragende mor igjen. Hun fant unormalt mange pinner i skogen som måtte tygges på- kun for å markere litt styrke når valpene selvsagt syntes denne pinnen var svært spennende. Og barna skjønte fortsatt "nei" språket til mor..... Jeg kunne se på Kaisa at hun koste seg stort, hun fikk mamma "glimtet" i øynene igjen:-) Og valpene utforsket mange av de samme stedene som da de bodde her. Under hengepilen, opp i skråningen der potetene grodde,(litt garnerarbeid fikk de også gjort) inn og snuse i hundegården. Santi var igjen den godmodige bestemor, hun koste seg virkelig!

Vi gikk oss en ørliten skogstur i starten- bare for å få skitnet til de rene pelsene....:-0 Kaisa la seg fornøyd ned i en bekk for å "vise" hvordan slikt skal gjøres...og valpene viste mor hvor flinke de var blitt til å følge etter....

Etter turen var det tid for lunsj og middagshvil for de små. De tobente spiste grøt- og bollene som ikke hadde funnet veien til hundenes mage før steking...

(Det skjedde selvsagt nok en kjøkkenulykke før gjestene kom.7-8 hevede boller var plutselig borte. Veldig festlig. Heldigvis har mine hunder mager av stål,- og jeg har faktisk ikke merket noe som helst i etterkant. )

Etter lunsj bar det ut igjen. Bare for morro fikk alle valpene prøve å løpe gjennom agility-tunellen. Dette gikk kjempefint, alle som en klarte denne utfordringen med glans. Vi snakket litt om lydighetsøvelser, innkalling, hverdagsklipp - men mest av alt fikk de leke, og eierne prate. Valpene var så harmoniske og gode, eierne skal ha så MYE takk for at de har tatt så godt vare på dem. Alle har vært på valpekurs, kjempeflott!!

Jeg har veldig lyst til å invitere alle igjen når de er blitt noen måneder eldre,- og jeg er ganske sikker på at de kommer tilbake , alle som en!
Ved hjemreise var de så trøtte at øynene gikk nesten i kryss,- jeg er hundre prosent sikker på at de hadde en rolig lørdagskveld! Også Santi og Kaisa var trette, da flatet rett ut da familien hadde reist. Men i dag, da måtte de ut og snuse og lukte! Hm, hadde de glemt litt leverpostei? Kanskje det var en valp der i dag også? Gode hundene!

Kristine hadde sååå mye godt i lommene!

Belina tok på seg litt gartnerarbeid!

Stompen var ikke minst lenger:-) Signe Marit og Amy!

Kira Cash! Mormor Santi- og hm..Amy? Belina? Kaisa og Belina.

Fin gjeng!

Dette var jo gøy!

Det er fredag morgen. Jeg sitter med en kopp varm kaffe. Ute er det tåkete, kaldt og med yr i lufta. Sørlandsendinga opplyser at det skal bli en fin dag. Tja, får håpe at vi fortsatt er regnet med til sørlandet...

Hundene sover tungt,- som de ofte gjør på denne tiden av døgnet. Santi sover ekstra tungt. Stakkars Santi, hun tilbrakte natta i kjelleren vår. De som kjenner til vår kjeller vet at den slettes ikke er noe fristende sted å tilbringe ei natt på, selv ikke for en hund. Døra til kjelleren går utover, står den på gløtt kan en hundesnute presse den opp- men det er vanskelig å komme seg tilbake. Santi er som kjent en hund uten mye lyd, hun bjeffer aldri når hun vil ut- eller inn. Jeg pleier alltid å si godnatt til damene, men i går ble dette glemt- og ingen savnet Santi. Ifølge Arvid var hun mer enn glad da han fant henne i dag tidlig...og hun hadde definitivt ikke behov for å bli med ut og hente avisa. Nei, nå skal det soves og slappes av på de herligste liggesteder:-)

I går var det tid for den årlige helsekontroll og vaksinasjon hos veterinæren. Kontoret ble "løpt ned" av to ivrige hunder- men denne gangen hadde ikke veterinæren frokostrester på kontorpulten sin- til Santis skuffelse. Jeg var spent på vekta, Santi var noe stor i sommer- og Kaisa har selvsagt vært tynn etter valpene. Men nå var kaisa oppe i 29, og Santi 34. Kaisa har gått opp, og Santi har gått ned- veldig bra. De var i fin form begge to,- og fikk vaksinene sine sprøytet inn uten at de merket så mye til akkurat det.

Tirsdag var jeg og Kaisa i KVS hallen i Lyngdal for å sosialisere oss litt.... det er svært lenge siden vi har deltatt på noe i regi av hundeklubben, nå var det på tide å komme litt igang igjen. Vi var ikke mange som var der, kun fire stykker. Det ble litt lydighet,- og bittelitt agility. Ellers er det koeselig og viktig å treffe andre hunder og eiere. Det er plass til mange fler, men også denne gangen var det ingen fra selve Lyngdal der. Hm, vanskelig å samle folk til tross for at de bor nærme. Neste gang er planen å ta med Santi, det blir nok populært for kjeller-røveren!

Også denne uka har det blitt mange turer i skog og hei. Fisketur med Arvid har det også blitt!For første gang har jeg trødd i snø- håper virkelig at ikke vinteren kommer allerede. Jeg er definitivt ikke helt klar for varmedress og snøstamping, venter liksom fortsatt på den gode sommeren:-/

Her er de på toppen av Blåberget, haddelandsheia. Et av mange bilder fra Arvids mobil.

Såå trøtt blir man etter veterinærbesøk!
Og gjett hvem som trodde ingen så at sofaen var heeeerlig.....

Min trofaste hundelufter...

Ja, jeg er så kjempeheldig å ha en trofast hundelufter! Man kan ikke stikke under en stol at det til tider kan være vanskelig å finne tid- og energi- for all den mosjon hundene krever. Neida, de dør ikke om det blir smått med tur en dag eller to,- ,men de har det så absolutt myyyye bedre når de får brukt kroppen sin i fri utfoldelse. Golden retriever er så absolutt ingen sofasliter, det er en myte at denne rasen trives godt med et passivt liv. De krever faktisk en god del mosjon for å være fornøyd og rolig- slik vi gjerne vil ha dem innendørs. Individuelle forskjeller finnest selvsagt. F.eks er Kaisa hakket ivrigere enn Santi. Kun en turtanke er nok til at halen begynner å slå, praten går og kroppen klarer nesten ikke sitte i ro. Santi kan til tider vurdere om det blir en bra tur.....joggetur langs grusvei er ikke alltid så bra....

Men hvem så denne trofaste hundelufteren? Jo, det er selvsagt Arvid!! Vel er jeg glad i å bevege mitt legeme, men denne løpinga opp til fjelltopper setter fysikken og viljen en stopper for... Her er Arvid så god å ha, han er nok av den oppfatning at skal han lufte hundene så skal det like godt løpes..gjerne langt...Liker visst å slå to fluer i en smekk, egenmosjonering og hundetrimming! Og når målet er nådd får jeg titt og ofte mobilbilde av de to turkameratene som stråler av lykke! Kan du tenke noe bedre enn å få et bilde av hundene på en fjelltopp mens du er på jobb? Vel, Arvid, vet ikke om du liker at jeg skriver dette, men jeg ville nå bare rose deg litt for at du er så utrolig god til å ta med hundene "mine". Man skulle ikke tro at jeg fikk klar beskjed om at det var min hund da vi hentet vår første valp for sytten år siden...:-))

Siden jeg er i skrytehjørnet så vil jeg fortsette med å skryte av valpekjøperne mine som er så gode til å ringe, sende mail, meldinger og mobilbilder. Jeg deler så gjerne gleder og bekymringer, magesjauer og kennelhoste....Så mangt kan hende med en liten valp, og jeg er selvsagt så utroooolig nysgjerrig på hvordan de har det!! Valpene har nå bodd ca åtte uker i sine nye hjem. En tid som ganske sikkert føles som en liten evighet for de nye eierne. Men åtte uker, det er akkurat like lang tid som de bodde hos meg.... er det rart de fortsatt har et eget sted i hjertet mitt???Her er lille Balder, en - av mange - herlige mobilhilsener fra Eidfjord.

Og her er minstegutten, Stompen, like bedårende som alltid:-)

Sommer i oktober!

Åh, så herlig vær vi har hatt de siste dagene!!

Temperaturen har vært på 20 tallet, sola har varmet som om det var i juli, et fantastisk avbrekk fra regntunge dager. Så får vi tåle at det atter engang faller dråper fra himmelen, tre dager med sommer gir oss litt å gå på!

Fjellet er aldeles nydelig i slikt et vær. Torsdag hadde jeg fri- og hundene ble med på opp på Kvassås. Jeg klatrer og puster og peser, overbevist om at jeg har noen gener som tilsier at jeg ikke vil bli god på utholdenhet uansett hva jeg enn gjør- men når vi endelig kommer til toppen, da er slitet glemt. Hundene har virkelig ingen problemer med kondisen, de løper lett og elegant oppover. Nyter friheten. Snuser i lyngen, ruller seg ei kulure...., bader i alle dammer som måtte dukke opp. Ser utover utsikten, snuser i lufta- og halen går, logere logre logre:-)

Fredag hadde jeg behov for å klarne hodet etter en lang dag på skolen. Da var det å få på seg joggeskoa og pese oppover reinshei- og nyte utsikten over Eiken fra en litt annen vinkel enn på Kvassås. Det gjorde ikke opplevelsen dårligere av at høstferien nettopp hadde begynt!

Lørdag var det elgjakt i skogen "min", hmf. Det er kanskje ingen overraskelse at jeg ikke er en iherdig elgjeger..... Elgjakt betyr at jeg må holde meg unna de vanlige tur-rutene mine, vil jo ikke risikere å bli forvekslet med ei elgku . Jeg er alltid lettet når siste jaktdag er over og jeg atter kan la mine blonde løpe løse uten å risikere å støte på en listende jeger eller en elghund på los. Men det er mye man kan gjøre med hundene når skogen er "stengt."

Jeg må prøve å tørke støv av Kaisa sine ferdigheter i lydighetsøvelsene. Sliter litt med å finne en indre motivasjon, kanskje jeg skulle ha som mål at også hun får prøvd seg på bronsemerket?

Hun er en fin hund å trene med, men jeg merker at øvelsen enkeltdekk i ett minutt byr på noen utfordringer. Det er jo så fryktelig lenge å ligge i ro! (I motsetning til Santi, som synes den øvelsen er helt topp.)

Jeg har gått noen spor(menneskespor) med begge hundene, noe de elsker- og som jeg gjør altfor lite av. Problemet er terrenget her på meland. Det er ganske kupert, bratt og krattete. Lite fin flat skog. Det beste er å kjøre opp på heia, men da er det gjerne litt mere tiltak å sette i gang... Uansett, Kaisa hadde IKKE glemt hvor morro dette var. Det var langt over et år siden forrige gang, men hun var kjempeivrig og satte nesa rett i bakken. Sporet var ikke langt, bare et par hundre meter- og hun fant skalken ved sporslutt så lett som bare det. Også Santi elsker når jeg setter på selen og sier"søk spor!" Det går i et forrykende tempo over busk og kratt, jeg henger med så godt jeg kan - og er like imponert hver gang over hvor korrekt hun går. Santi bruker litt overvær også,- nesa er ikke alltid i bakken. Men frem finner hun, kry som en hane!

Blodspor har jeg aldri prøvd, men det hadde vært veldig morro å gå et kurs engang. Det er vel lite som ligger så nært hundenes natur som nettopp det å gå spor! Og det er slettes ikke vanskelig å gå opp et menneskespor, legge en godbit ved sporslutt og la hunden jobbe. En enkel metode, men morro for hundene, og god mental mosjon! Særlig Kaisa har en stor utholdenhet,- men etter et par spor er hun god og trett psyisk.

Høstferien ligger foran oss, fantastisk! Det skal bli utrolig herlig å ikke stille vekkerklokka, men la dagene suse avgårde. Ei uke går utrolig fort, så det gjelder å nyte !



Santi ser uforskammet fornøyd ut, til tross for kulura hun nettopp har rulla seg i....

Helgetur...

Gode Santi koser seg på fjelltur. men hvor har det blitt av pelsen din, Santimor? Og- har du slanket deg...???:-))

Det er mye man kan gjøre når hunder er blitt en altoppslukende hobby. Mennesker å treffe som man ellers aldri hadde truffet, med samme interesse:-) Denne helga var fylt med nettopp slike ting. Fredag satte jeg kursen mot Stavanger for å delta på oppdretterskolen, del 1. Jeg var på del 2 i Bergen i vår,- og tenkte det var lurt å få med meg den første delen også.Kurset ble holdt på Hundvåg, lørdag og søndag. Fredag var en nyydelig høstdag, og jeg var så heldig å treffe både Kristine og Kari Elin på Nærbø. Jeg ble med på ei nydelig jærstrand som jeg ikke husker navnet på. Hvit sand, myke bølger, solnedgang-det var vakkert! Og ikke minst: Kira og Cindy som storkoste seg i sanden og bølgene. Det var flere golden på strandtur, og alle koste seg og nøt den dyrekjøpte friheten når det ikke var andre hunder/mennesker i sikte...jammen har de ikke båndtvang der fremdeles, huff a meg ...

Her er4 Kristine med Kira(til venstre) og Theo.(Zenanas Theo.)

Og her har vi Cindy!

Det var utrolig koselig å se igjen Kira og Cindy fra Santis første kull. Og veldig veldig hyggelig å treffe Kristine og Kari Elin.Kanskje vi skulle ta neste treff i Eiken??Kristine proppet meg full av herlig mat(tusen takk, Arild!) før jeg satte kursen mot Stavanger og hotellrommet mitt. Det hører til sjeldenhetene at jeg er på hotellweekend helt aleine, har vel aldri skjedd før,men etter at jeg hadde kommet meg over det første høydesjokket (må være byens høyeste hus) var det rimelig trivelig og avslappende:-)Lørdag var det kurs fra ni til seks. Denne gang var det fokus på avl og genetikk. Astrid Indrebø og Hilde Bremnes er dyktige foredragsholdere med masse kunnskap. Den røde tråden gjennom begge kursdagene var viktigheten av å avle på friske, funksjonelle hunder som kan tilføre samfunnet hunder til glede og nytte. Det er mye man skal vite om og tenke på ved valg av partner og avlsdyr!Etter at kurset var ferdig lørdag kom nok et høydepunkt: Jeg fikk treffe igjen Kira Cash, tre måneder gammel.Åhhhh, hun var skjønn!!! Gjensynsgleden var stor:-) Kristine og Kim : Dere gjør en super jobb med henne!! Kontakten mellom hund og eier var absolutt tilstede, veldig godt å se!Jeg gleder meg veldig til valpetreffet i slutten av oktober. Da har de nok vokst seg mye mye større. Valpekjøpere: Dere må bare nyte hver uke, ta masse bilder, tiden kommer ikke tilbake. Kanskje noen er glad for det til tider....det kan være utrolig utfordrende også med valp i hus, likevel, det ER herlig!!
Nydelige Kira!

En avsporing til slutt, men denne lille pusen måtte jeg ha med. Det blir nok (dessverre) aldri noen katt på oss, hun her har nettopp flyttet inn til ei venninne av meg. Herlig!

Skummel hoggorm...

Jeg hadde en blåsende tur med hundene i dag. Oppå Reinshei med medbrakt niste og kaffe. Kondisen min var ikke helt samarbeidsvillig, men svett og kald kom vi oss til toppen og det koselige vannet som ligger der oppe. Så er det frem med niste og kaffe. Hundene tar plass ved siden av meg, vel vitende om at når vi er på tur, da SKAL det vanke en smaksprøve fra nista:-) Kaisa pleier å legge seg til med en pinne, gnagende og fornøyd. Santi sitter like ved siden av meg, kan nesten kjenne pusten hennes. Dere skjønner kanskje hvorfor det stadig er hun som må på slankekur? Det finnes ikke noe viktigere i verden enn mat for henne, så enkelt og greit er det. Eneste unntak må være når hun har nyfødte valper..... Joda, mine golden lever opp til sitt rykte:-)

Etter en kort og kald pause bærer det nedover og nedover. Nesten hjemme igjen ser jeg Santi snuse på noe i veikanten, for så å rygge brått tilbakje igjen. Hun snuser en gang til- og rygger brått tilbake. Jeg skjønner straks hva dette kan være, og fløyter og roper på henne. Santi bare står og ser på dette merkelige i grøfta, uten å gå nærmere denne gang. Da jeg når opp til henne ser jeg en smellfeit hoggorm ligge i en krøll med hodet oppe, stirrende. Ufyselig og ekkel. Første hoggorm jeg har sett i år, og så måtte den komme lang uti september! Jeg studerer Santi i ansiktet, snuteparti og kinn. Ingen bitt å se, alt ser helt fint ut. Santi kom heller ikke med noen klynk da hun rykket hodet tilbake, men hun har en høy smerteterskel. Det ser virkelig ut til at hun har vært heldig. Vi rusler sakte hjemover, var heldigvis bare ca 300 meter fra huset vårt. Alt virker helt normalt, og jeg lar for en gangs skyld ikke panikken ta overhånd....Alt har gått bra, ingen hevelse noe sted å se, det ble nok bare med skrekken for oss begge to. Og akkurat nå ligger hun fornøyd utenfor terassedøra og sover på trappa, som så mange mange ganger før, gode gode klumpejenta mi!! Her er Santimor, seks år tilbake.....

Gratulerer med dagen, Enestående Maja Amiga!

I dag er det ett år siden den lille keiserinnen Maja Amiga kom til verden!

Det var en regntung søndag, jeg var utslitt av spenning, mangel på søvn og venting på fødselen som aldri kom skikkelig igang. Jeg kan enda huske lydene fra valperommet der den høygravide Santi hadde slått seg til. Av og til kom der forsiktig graving i avisene, før det ble stille- og hun sovnet. Til slutt fikk jeg en indre overbevisning om at denne fødselen aldri ville komme igang på normalt vis. Og magefølelsen stemte... For første gang måtte jeg følge en hund til veterinæren for å ta keisersnitt. Det er skremmende å se tispa ligge i narkose med åpen livmor...selv om jeg prøvde å ikke kikke akkurat der.. Veien til besvimelse var ikke lang, sliten som jeg var. Ut kom der to tisper, så altfor få.Den minste ville ikke helt begynne å leve av seg selv, men etter mye jobbing med den lille jenta begynte hun å puste. Den største, Maja, pustet med det samme, tjukk og god.

De som har fulgt bloggen og hundelivet vårt vet at den minste valpen døde da hun var nesten tre uker gammel. Det var en av de svarteste dagene i mitt hundeliv, en dag da jeg hadde mest lyst til å gi opp alt som heter oppdrett. Men det største sjokket mildnet, og vi hadde fem flotte uker med Maja Amiga som enevalp!!

At det allerede er ett år siden, det er faktisk helt utrolig! Om alle år skal gå like fort er det jammen meg ikke lenge til jeg går av med pensjon, he he.

Gratulerer med dagen, Maja Amiga!!

To hunder tilbake:-)

To hunder er tilbake på Meland. Til og med lille Balder er borte, i dag er det ei uke siden han dro til Eidfjord.

Det ble ingen tårevåt avskjed mellom meg og Balder dagen han dro, da vi var i Barcelona lørdagen han ble hentet... Det ble mine foreldre som overleverte den store isbjørnen, men du kan være sikker på at jeg kommer til å treffe igjen både Balder og eierne hans!
Det var rart å stryke balder over den nydelige pelsen hans og hviske adjø, for så å sette kursen mot Gardermoen og flyet til Barcelona. Det var som om jeg kjørte bort fra hele valpetida, vel vitende om at når vi kom hjem var det bare minner tilbake... Men Balder klarte avskjeden kjempefint. Han fikk kjøre mange mange timer i bilbur med eget "Balder" skilt:-) Og det visstnok uten grining i det hele tatt. Og mor Kaisa hadde kommet løpende med leken han skulle ha med seg, og lagt den inn i framsetet!

Hun hadde kikket litt etter han helt i starten, men jeg kan love dere at nå er hun AKKURAT som før. Hun og Santi leker så godt sammen igjen, på tur er det full fart- og hadde det ikke vært for at hun nesten ikke har en tråd på kroppen så skulle man ikke tro at hun nettopp har hatt ansvaret for fem valper.

Men det var rart å komme hjem til valpetomt hus. Jeg kan love dere at en tåre lurte seg ut, og man begynner å tenke over hvorfor man vil seg selv så vondt....Men det er vel slik at om en ikke hadde disse følelsene så burde en revurdere hele oppdrettet.

Barcelona var en varm og fin by! Vi fikk oppleve varmen som ikke kom i Norge, bade i varmt vann, varme kvelder, sitte på toppen av sightseeing buss i varmen...vandre i katedral og gater- og sist, men ikke minst: Være på fotballkamp. Jeg er på ingen måte en stor fotballentusiast, men å sitte på camp neu stadion som rommer 100 000, det var en flott opplevelse!

Vi skriver september, det regner- og vi fyrer i ovnen. Høsten har kommet, om vi vil eller ikke. Men høst er en kjempefin tid for lange turer i skog og hei, og jeg håper å få mange av disse i de kommende ukene.

Jeg har planer om å ta del 1 av oppdretterskolen, i Stavanger. Det er såpass lang tid mellom hvert år disse kursene går i rimelig nærhet, at det er synd å gå glipp av det.

Og selvsagt: Jeg følger med på hvordan valpene har det...De fleste er godt i gang med valpekurs allerede. De setter sikkert grå hår i hodet på eierne side, men de gir garantert mye glede også! Tilbakemeldingene er fine, og om ikke altfor lenge blir alle invitert tilbake til Eiken på valpetreff. Men først av alt må jeg se å bli frisk av sykdom som lurte seg på meg i Barcelonas varme...Hvem vet, kanskje er man mottagelige for diverse virus når valpene reiser??

Glade Balder.

r

Tre hunder ligger og sover i stua. To store og en liten. Den lille snorker.... Hverdagen min er blitt endret totalt. Valpeboblen har sprukket, permisjonen min er slutt....og bare Balder er igjen av de Nydelige.

Valpeleveringene har gått veldig fint. Alle har de funnet seg bra tilrette i sine nye hjem. Jeg må jo innrømme at det kan ta litt på når den ene etter den andre kjører avgårde....Det er da man begynner å lure bittelittegrann på hvorfor man gjør dette, for tredje gang.... Om en ikke hadde blitt følelesesmessig berørt så måtte nok hjertet vært litt steinete, - men det skal ikke være slik at valpekjøperne skal ha dårlig samvittighet for å hente diamanten sin! Det er nydelig å se stjernene i øynene på valpekjøperne. De er spente- gruegleder seg...plutselig var dagen der da de står med isbjørnen i armene sine!
Apropo baby-de vokser fremdeles så fort så fort. Balder blitt ganske så stor, det er så man kan merke hver dag hvordan poden blir større og større. Og lille Balder får sin del av den viktige sosialiseringen. Ikke dårlig å være med Arvid en hel dag på jobb,- og sjarmere mange mennesker! Bilburet begynner å bli et trygt sted også som alenevalp- noe som er veldig praktisk. Kaisa og Santi viser fortsatt glede over den lille poden. Men Kaisa sin amming og skittspising forsvant i ett nu da det ble to valper igjen. Hun hadde mye melk, stakkars, og det ble store dammer og melkeveier etter henne. Jeg gikk enda mere ned på formengden, og hun har fått veldig gode turer. Virker som om det har stabilisert seg mere nå, men hun har jo selvsagt melk. Butikken er imidlertid stengt for godt, selv om Balder prøver seg innimellom.

Det er forresten svært så behagelig med valp i huset når man har andre hunder. Han tasser rundt i huset som om ingenting har skjedd. Og det har det forsåvidt ikke heller, untatt at søsknene hans plutselig dro sin kos. Og neste lørdag er det Balder sin tur, da skal han ut på reisen til Eidfjord. Der tror jeg han vil få det veldig veldig godt!

Og vi skal snart ha en etterlengtet liten ferie, til Barcelona. Kaisa skulle også hatt en belønning, hun har vært en strålende mor.

Bloggen min kommer nok til å endre litt fokus etterhvert, nå blir det mere tid på de voksne hundene...Men selvsagt: Det skal komme oppdateringer om de Nydelige, kanskje med noen bilder også? Eller hva, valpekjøpere??:-))

Det var en gang en hage full av lekende valper...

Nå er det bare en igjen...som sover hos mormor...




Lille Baldergutten!