Jeg ser det er over fire uker siden forrige innlegg. Det kan vel kalles en aldri så liten bloggpause! Men livet tar ikke pause, det skjer ting og tang hele tiden,- men ikke alt er relatert til hund og Husbakken-bloggen:)
Bloggen skal likevel få bestå, noen livstegn vil det komme fra tid til annen om ikke så ofte.
Og nå er det JUL! Huset er ferdig pyntet, den dyrekjøpte edelgrana har stått i sin pryd lenge allerede- må jo få mest mulig ut av pengene....
I morgen er det lille julaften. Jeg skal prøve meg på en hyggelig familiemiddag med kalkun og gode greier. Jeg har ikke fått testa om kalkunen passer oppi leirgryta mi, den er foreløpig bare tatt ut til tining. Håper virkelig den passer, ellers har jeg et problem, alt som ikke kan puttes i leirgryta er litt komplisert for mine kokkeferdigheter. Familiemiddag betyr vår lille kjernefamilie på 4, - og så Kaisa da ,som kanskje får et lite kjøttstykke. Et bittelite, hun er ikke for tynn...
Kaisa ligger så rein og fin i skinnsenga si. Hun har fått julebadet i kveld. Det var ikke vanskelig å kjenne at nå var hun rett og slett skitten. På dagens skogstur så jeg at hun veltet seg i stor glede og fornøyelse på et muselik. Der og da ble det bestemt at NÅ skulle hun i badekaret. Jeg tror rett og slett hun syntes det var på høy tid at jeg fant fram shampoflaska for hun gikk/hoppet frivillig opp i badekaret og så ut til å nyte shamponering og skylling. Det er ikke helt normalt! Alle som har badet en golden vet at det er MYE vann igjen selv etter en omgang med håndkledet. Det er MYE vann som blir spredd utover veggene på baderommet når det skal ristes. Jeg tørker og tørker, men det er MYE vann som blir spredd rundt i stua når hun fortsetter å riste seg. Det er noe med at man absolutt ikke må ha reinhet og støv på hjernen med hund i huset....
Apropo reinhet...Været vi har fått i desember egner seg ikke for reine gulv. Det er rett og slett bløtt og gjørmete og ekkelt ute. Ikke før har vi fått litt snøfall så regner det bort når det faller bøttevis med kaldt regn. Den lille grana jeg så optimistisk har plassert i ei krukke utenfor døra med lys og greier,- den blåser stadig bort. Nei, dette har vært en våt desember, mye mildere enn normalt her i Eiken. Det positive er at vi kan gå turer i skog og hei fortsatt uten å stampe i snø. Og bilen er ikke innesnødd når jeg skal på jobb i gryinga, nydelig!
Det har ikke blitt noen kurs på meg og Kaisa i høst. Avstanden hindrer meg fra å dra helt til Farsund på kurs, og etter pendling hjem fra jobb er det ikke alltid lysten er stor til å tilbringe nok en time i bil for å oppsøke nærmeste hundeaktivitet. Men det fører igjen til at man føler seg litt "ensom" i sin hundeboble, så jeg må vurdere på nyåret og se om jeg kan få hive meg på ett eller annet for å sosialisere både meg og Kaisa!
Kaisa er i kjempefin form, nå er hun full av pels og krøllene rettet seg ut når det ble lengde på pelsen!
Jeg prøver å ta meg selv i nakken og trener litt lydighet med henne. Hun er jo så flink og glad, blir så fornøyd etter en treningsøkt. Fortsatt lærevillig og lettlært, det er meg det står på. Jo, jeg skal ha som mål å bli mer aktiv igjen i 2014!!!
Det går kjempefint med valpene hennes. Det er kjempehyggelig å få julekort og livstegn, de er virkelig blitt et kjærkommet familiemedlem- noe som jo er mitt høyeste mål.
Nå skal alle de Fantastiske valpene feire sin første jul. Det blir nok mye nytt og spennende, glitter og gaver er stor stas for en ungdom på 7 måneder. Vi får håpe og tro at det ikke går med for mye svinn av nisser og krybber, og at ingen får stjelt mat som ikke er godt for en hundemage.
Valp ja, jeg savner fortsatt Santi. Det er mye mulig det blir et siste kull på Kaisa der jeg holder igjen ei lita jente som fører slekt og gener videre. Og det er fint å være to, veldig veldig fint.
I skrivende stund hører jeg på julemusikk for å få opp julestemningen i stua. Jeg har forresten fått oppleve julestemning på nært hold da jeg var så heldig å få være med og synge i KOR på konsert med selveste Hanne Krog og tre fantastiske tenorer. Det var nesten 20 år siden sist gang jeg sang i kor og jeg skal innrømme at det ble øvd endel i stua til glede???? for resten av familien. Det var nesten uvirkelig å få være med å synge sammen med tenorene som sang så vakkert at det var til å få frysninger og tårer i øynene av på samme tid. Selv om vi måtte stå i to timer og jeg nesten besvimte så var det helt fenomenalt! Fenomenalt på en annen måte enn når en valp ser på deg og logrer for første gang,- for det er jo ingenting som kan måle seg med det!
GOD JUL!
