Nøden tvinger...

Vel, så veldig stor er ikke nøden. Men etter snart ett år med nettbutikk har jeg måttet ta noen grep.
Det er rett og slett ikke lønnsomt for meg å kjøpe nettbutikkløsning som koster nesten 8000 per år. Jeg må selge rimelig mye hundeutstyr for at  butikken ikke skal gå i minus.
Nettsiden er mitt " butikklokale". Og de færreste lokaler har gratis leie, ei heller ei nettside. Skulle gjerne vært ekspert på html eller hva det nå heter. Og vært en i alle fall bitteliten datanerd. Men jeg innser at enkelte tjenester er jeg bare nødt til å kjøpe.... I tillegg har jeg såklart andre utgifter som  f.eks porto!, varekjøp og markedsføring- som jeg dessverre skulle hatt mere midler til.

Noen grep har vært nødvendige å ta. Jeg har dermed sagt opp lisensen hos min nettleverandør og byttet til en langt enklere, men likevel svært brukervennlig, nettside.
Kundene skal oppleve det like trygt og vel så enkelt å handle. Jeg mister noen funksjoner, f.eks varelager, rabattkoder, tilbudsrabatter, produktatributter osv. Dette er noe som ikke skal ramme kunder, det betyr bare merarbeid for meg.  Timebetaling legger jeg aldri inn i regnskapet mitt, jeg er veldig billig arbeidskraft, rett og slett gratis:))
Så nå starter jeg litt på bunnen igjen, siden jeg nå har et com domene, og ikke no. Men jeg håper og tror at Google finner meg igjen, at jeg kan klatre opp på søkemotorer og ikke minst at Facebook kan hjelpe til med å gi treff på siden min.

Den gamle siden er fortsatt i drift i en overgangsperiode, men den nye finner du her:

www.hundens-netthandel.com


I mitt "hundeliv" så har jeg vært så heldig å få hilse på tre avkom fra tre ulike kull!
Jeg og Arvid hadde en overnatting i Stavanger før vi satte kursen for Rhodos ei uke:)
Jeg har solgt flere valper til Stavanger området, så det er IKKE mulig å dra dit uten å treffe noen.
Jeg var dårlig med bildetakinga, men de er knipset gjennom øynene og sitter i hodet mitt...

Først traff vi Fantastiske Lucas. Det var dagen før hans første utstilling, 4 mnd og klar for valpeshow! Det vare SÅ flott å se Lucas igjen, jeg tror bestemt han kjente oss , er jo ikke så fryktelig lenge siden han løp rundt i hagen vår. Kontrasten fra Meland er stor, her var det inn i heisen og opp i 4. etasje, noe han tok med stoisk ro:) Men mye var helt identisk, han får så mye kjærlighet og har det så utrolig godt hos Charlotte og Thomas! Pen var han, og det gikk kjempefint på valpeshowet, takk for at du stilte han Charlotte!

Neste hund var Nydelige Kira! Og hun var utrolig nydelig!! Da vi traff henne var hun på flyttefot, nå skulle hun få komme inn i rekkehus med eget uteområdet, luksus!! Kira er ei nydelig og harmonisk tispe på alle måter, og det er ingen tvil om at hun er øyestenen til Kristine og Kim Andre.

 

Kira er datter til Kaisa og Otto(Dewmist Sorrento), og hun var en god blanding av dem begge!

Sist, men ikke minst, fikk vi treffe Enestående Maja! Hun har rukket å bli tre år, og Maja var blitt STOR og VAKKER!! Hun var jammen meg like stor som mamma Santi var, helt rørende å se likheten. Maja er datter til Santi og Shadow (Touch of Shadow av Vervik.)
Maja bor hos Arvids kusine, så her traff vi familie på flere måter :) Også hun bor i byen, men har en herlig hage å boltre seg i. Hun var så glad så glad og har det så bra hos den tallrike familen sin!!

Vi hadde ei fin og varm uke på Rhodos, nydelig rett og slett.

 

 

 Men jeg savnet Kaisa som nok en gang var i Mandal. Jeg skal love det blir lenge til neste gang, Kaisa! Hun fikk atter en gang masse skryt, de er tydeligvis glade for å ha henne der:) Siden hun var så fin og harmonisk fikk jeg spørsmål om det var ok at de prøvde å måle pulsen hennes da de driver med et prosjekt der de måler puls og hunder i ulike situasjoner.  Dette sa vi såklart ja til, spennende prosjekt som  jeg gjerne skulle hatt Kaisa med på.
Men målingene hadde visst klusset seg til rent teknisk, så det ble ikke noe av. Hun har imidlertid blitt filmet i møte med andre hunder, noe jeg har gitt dem tillatelse til å bruke på diverse kurs. Kaisa har et tydelig kroppspråk og er interessant å lese. Så om noen er på kurs i regi av Mandal hundesenter og dere ser en forlatt golden, så er det kanskje Kaisa snuppa vår:)

Kaisa begynner å få igjen pelsen, og nå med mere krøller!! Vet ikke om jeg liker dette, og håper at den retter seg ut etter hvert...Kanskje det er med hunder som med mennesker, at håret kan endre både struktur og farge etter svangerskap og fødsel?? Hun har også fått på et par kilo for mye, her kan jeg jo også skylde på svangerskap....men det er nok riktigere å skylde på for mange godbiter og skjemme bort faktorer. Dermed er det strengere regime for madammen, man kan ikke være en tykk golden!

Været har til tider vært helt fantastsik, og jeg må atter en gang komme med et bevis på at det er ingenting som er så bra som å nyte høsten i fjellet med en Golden:)) Ja, det slår Rhodos også:))))

Ha ei flott uke!!

Beste turkamerat!

Jeg har helt sikkert nevnt det før, men det kan ikke gjentas for ofte: Finnes ikke bedre turkamerat enn en hund!! Tenk å ha en venn som ALLTID er FRA SEG av begeistring når turklærne tas fram.
Som nesten sitter og hyler mens vi knyter på oss joggeskoa,særlig når det er Arvid sine sko som skal på. Som alltid sitter og venter på rester av nista, like fornøyd med pålegget hver gang.
Det er fantastisk å se hvordan Kaisa løper og løper og løper. Mye å snuse på, ekstra morro er det når hun snuser opp ryper og andre storfugler. Vi har seriøst tenkt på om vi skulle ta henne med på rypejakt, venne henne til skudd og la henne få lov til å prøve seg som den fuglehund hun er.
Heldigvis er ikke sauer populære dyr, her en dag var det faktisk sauene som løp etter Kaisa....Fysj a meg, skulle hatt båndtvang på sauer sier nå jeg:))

Søndag gikk turen helt opp til toppen av Hekkfjell. Her er det fantastisk utsikt over Eiken!! Jo, natur har vi masse av her i indre Agder! Så selv om jeg mang en gang skulle ønske å bo i alle fall litt nærmere der det "skjer" så er jeg utrolig heldig som kan ta hunden med på slike turer.
Vi møter nesten aldri hverken mennesker eller hunder. Om så skulle skje så kan Kaisa finne på å bjeffe og boffe av ren forskrekkelse, vi pleier jo alltid være aleine, ikke sant?!!

Kaisa begynner å få tilbake pels, heldigvis. Hun er mykere å ta på nå, underulla begynner å  komme frem igjen. men fortsatt ligner hun mer på en labrador enn en golden:) Så gjelder det for meg å holde halsen i trimmen nå når resten gror ut....
Ho er ei tispe med mye personlighet og vet å ta sin plass i huset. Hun slenger labben i fanget når hun vil noe, kryper oppi sofaen om natta og kan også åle seg opp hvis vi sover middag. Hun begynner å bli en skikkelig enehund, og noen smuler bortskjemt..... Tanken kommer stadig: Skal vi bare ha Kaisa? Burde jeg ikke se meg om etter en valp? Stor avgjørelse å ta, en ting er i alle fall sikkert: Selskap er hyggelig, en å leke med, sove med og gå på tur med. Mang en gang kjenner jeg savnet etter Santi, man glemmer ikke sine hunder.....Inntil videre er Kaisa enebarn, snuppelura og prinsessa vår!!