Helgetur...

Gode Santi koser seg på fjelltur. men hvor har det blitt av pelsen din, Santimor? Og- har du slanket deg...???:-))

Det er mye man kan gjøre når hunder er blitt en altoppslukende hobby. Mennesker å treffe som man ellers aldri hadde truffet, med samme interesse:-) Denne helga var fylt med nettopp slike ting. Fredag satte jeg kursen mot Stavanger for å delta på oppdretterskolen, del 1. Jeg var på del 2 i Bergen i vår,- og tenkte det var lurt å få med meg den første delen også.Kurset ble holdt på Hundvåg, lørdag og søndag. Fredag var en nyydelig høstdag, og jeg var så heldig å treffe både Kristine og Kari Elin på Nærbø. Jeg ble med på ei nydelig jærstrand som jeg ikke husker navnet på. Hvit sand, myke bølger, solnedgang-det var vakkert! Og ikke minst: Kira og Cindy som storkoste seg i sanden og bølgene. Det var flere golden på strandtur, og alle koste seg og nøt den dyrekjøpte friheten når det ikke var andre hunder/mennesker i sikte...jammen har de ikke båndtvang der fremdeles, huff a meg ...

Her er4 Kristine med Kira(til venstre) og Theo.(Zenanas Theo.)

Og her har vi Cindy!

Det var utrolig koselig å se igjen Kira og Cindy fra Santis første kull. Og veldig veldig hyggelig å treffe Kristine og Kari Elin.Kanskje vi skulle ta neste treff i Eiken??Kristine proppet meg full av herlig mat(tusen takk, Arild!) før jeg satte kursen mot Stavanger og hotellrommet mitt. Det hører til sjeldenhetene at jeg er på hotellweekend helt aleine, har vel aldri skjedd før,men etter at jeg hadde kommet meg over det første høydesjokket (må være byens høyeste hus) var det rimelig trivelig og avslappende:-)Lørdag var det kurs fra ni til seks. Denne gang var det fokus på avl og genetikk. Astrid Indrebø og Hilde Bremnes er dyktige foredragsholdere med masse kunnskap. Den røde tråden gjennom begge kursdagene var viktigheten av å avle på friske, funksjonelle hunder som kan tilføre samfunnet hunder til glede og nytte. Det er mye man skal vite om og tenke på ved valg av partner og avlsdyr!Etter at kurset var ferdig lørdag kom nok et høydepunkt: Jeg fikk treffe igjen Kira Cash, tre måneder gammel.Åhhhh, hun var skjønn!!! Gjensynsgleden var stor:-) Kristine og Kim : Dere gjør en super jobb med henne!! Kontakten mellom hund og eier var absolutt tilstede, veldig godt å se!Jeg gleder meg veldig til valpetreffet i slutten av oktober. Da har de nok vokst seg mye mye større. Valpekjøpere: Dere må bare nyte hver uke, ta masse bilder, tiden kommer ikke tilbake. Kanskje noen er glad for det til tider....det kan være utrolig utfordrende også med valp i hus, likevel, det ER herlig!!
Nydelige Kira!

En avsporing til slutt, men denne lille pusen måtte jeg ha med. Det blir nok (dessverre) aldri noen katt på oss, hun her har nettopp flyttet inn til ei venninne av meg. Herlig!

Skummel hoggorm...

Jeg hadde en blåsende tur med hundene i dag. Oppå Reinshei med medbrakt niste og kaffe. Kondisen min var ikke helt samarbeidsvillig, men svett og kald kom vi oss til toppen og det koselige vannet som ligger der oppe. Så er det frem med niste og kaffe. Hundene tar plass ved siden av meg, vel vitende om at når vi er på tur, da SKAL det vanke en smaksprøve fra nista:-) Kaisa pleier å legge seg til med en pinne, gnagende og fornøyd. Santi sitter like ved siden av meg, kan nesten kjenne pusten hennes. Dere skjønner kanskje hvorfor det stadig er hun som må på slankekur? Det finnes ikke noe viktigere i verden enn mat for henne, så enkelt og greit er det. Eneste unntak må være når hun har nyfødte valper..... Joda, mine golden lever opp til sitt rykte:-)

Etter en kort og kald pause bærer det nedover og nedover. Nesten hjemme igjen ser jeg Santi snuse på noe i veikanten, for så å rygge brått tilbakje igjen. Hun snuser en gang til- og rygger brått tilbake. Jeg skjønner straks hva dette kan være, og fløyter og roper på henne. Santi bare står og ser på dette merkelige i grøfta, uten å gå nærmere denne gang. Da jeg når opp til henne ser jeg en smellfeit hoggorm ligge i en krøll med hodet oppe, stirrende. Ufyselig og ekkel. Første hoggorm jeg har sett i år, og så måtte den komme lang uti september! Jeg studerer Santi i ansiktet, snuteparti og kinn. Ingen bitt å se, alt ser helt fint ut. Santi kom heller ikke med noen klynk da hun rykket hodet tilbake, men hun har en høy smerteterskel. Det ser virkelig ut til at hun har vært heldig. Vi rusler sakte hjemover, var heldigvis bare ca 300 meter fra huset vårt. Alt virker helt normalt, og jeg lar for en gangs skyld ikke panikken ta overhånd....Alt har gått bra, ingen hevelse noe sted å se, det ble nok bare med skrekken for oss begge to. Og akkurat nå ligger hun fornøyd utenfor terassedøra og sover på trappa, som så mange mange ganger før, gode gode klumpejenta mi!! Her er Santimor, seks år tilbake.....

Gratulerer med dagen, Enestående Maja Amiga!

I dag er det ett år siden den lille keiserinnen Maja Amiga kom til verden!

Det var en regntung søndag, jeg var utslitt av spenning, mangel på søvn og venting på fødselen som aldri kom skikkelig igang. Jeg kan enda huske lydene fra valperommet der den høygravide Santi hadde slått seg til. Av og til kom der forsiktig graving i avisene, før det ble stille- og hun sovnet. Til slutt fikk jeg en indre overbevisning om at denne fødselen aldri ville komme igang på normalt vis. Og magefølelsen stemte... For første gang måtte jeg følge en hund til veterinæren for å ta keisersnitt. Det er skremmende å se tispa ligge i narkose med åpen livmor...selv om jeg prøvde å ikke kikke akkurat der.. Veien til besvimelse var ikke lang, sliten som jeg var. Ut kom der to tisper, så altfor få.Den minste ville ikke helt begynne å leve av seg selv, men etter mye jobbing med den lille jenta begynte hun å puste. Den største, Maja, pustet med det samme, tjukk og god.

De som har fulgt bloggen og hundelivet vårt vet at den minste valpen døde da hun var nesten tre uker gammel. Det var en av de svarteste dagene i mitt hundeliv, en dag da jeg hadde mest lyst til å gi opp alt som heter oppdrett. Men det største sjokket mildnet, og vi hadde fem flotte uker med Maja Amiga som enevalp!!

At det allerede er ett år siden, det er faktisk helt utrolig! Om alle år skal gå like fort er det jammen meg ikke lenge til jeg går av med pensjon, he he.

Gratulerer med dagen, Maja Amiga!!

To hunder tilbake:-)

To hunder er tilbake på Meland. Til og med lille Balder er borte, i dag er det ei uke siden han dro til Eidfjord.

Det ble ingen tårevåt avskjed mellom meg og Balder dagen han dro, da vi var i Barcelona lørdagen han ble hentet... Det ble mine foreldre som overleverte den store isbjørnen, men du kan være sikker på at jeg kommer til å treffe igjen både Balder og eierne hans!
Det var rart å stryke balder over den nydelige pelsen hans og hviske adjø, for så å sette kursen mot Gardermoen og flyet til Barcelona. Det var som om jeg kjørte bort fra hele valpetida, vel vitende om at når vi kom hjem var det bare minner tilbake... Men Balder klarte avskjeden kjempefint. Han fikk kjøre mange mange timer i bilbur med eget "Balder" skilt:-) Og det visstnok uten grining i det hele tatt. Og mor Kaisa hadde kommet løpende med leken han skulle ha med seg, og lagt den inn i framsetet!

Hun hadde kikket litt etter han helt i starten, men jeg kan love dere at nå er hun AKKURAT som før. Hun og Santi leker så godt sammen igjen, på tur er det full fart- og hadde det ikke vært for at hun nesten ikke har en tråd på kroppen så skulle man ikke tro at hun nettopp har hatt ansvaret for fem valper.

Men det var rart å komme hjem til valpetomt hus. Jeg kan love dere at en tåre lurte seg ut, og man begynner å tenke over hvorfor man vil seg selv så vondt....Men det er vel slik at om en ikke hadde disse følelsene så burde en revurdere hele oppdrettet.

Barcelona var en varm og fin by! Vi fikk oppleve varmen som ikke kom i Norge, bade i varmt vann, varme kvelder, sitte på toppen av sightseeing buss i varmen...vandre i katedral og gater- og sist, men ikke minst: Være på fotballkamp. Jeg er på ingen måte en stor fotballentusiast, men å sitte på camp neu stadion som rommer 100 000, det var en flott opplevelse!

Vi skriver september, det regner- og vi fyrer i ovnen. Høsten har kommet, om vi vil eller ikke. Men høst er en kjempefin tid for lange turer i skog og hei, og jeg håper å få mange av disse i de kommende ukene.

Jeg har planer om å ta del 1 av oppdretterskolen, i Stavanger. Det er såpass lang tid mellom hvert år disse kursene går i rimelig nærhet, at det er synd å gå glipp av det.

Og selvsagt: Jeg følger med på hvordan valpene har det...De fleste er godt i gang med valpekurs allerede. De setter sikkert grå hår i hodet på eierne side, men de gir garantert mye glede også! Tilbakemeldingene er fine, og om ikke altfor lenge blir alle invitert tilbake til Eiken på valpetreff. Men først av alt må jeg se å bli frisk av sykdom som lurte seg på meg i Barcelonas varme...Hvem vet, kanskje er man mottagelige for diverse virus når valpene reiser??

Glade Balder.

r