Valpetreff!

I går fikk jeg endelig treffe igjen både valper og valpekjøpere! Jeg hadde gledet meg lenge til denne dagen,- og jeg håpte inderlig at været skulle holde...Og tenk, det regnet IKKE det grann!

Fire av de fem Nydelige valpene kom. Det ble selvsagt langt for Balder å komme helt fra Eidfjord, - men jeg er ganske sikker på at jeg får treffe han en annen gang!

Valpene er nå litt over fire måneder,- og de hadde selvsagt vokst bra siden de forlot Eiken. Men likevel,- de var valper. Jeg kunne godt kjenne dem igjen, det virker som om de fortsatt har beholdt mye av den personligheten de hadde da de reiste herfra. Nå er jo jeg ei innhabil myrsnipe, men de var altså veldig pene, søte og harmoniske.....

Det er ingen tvil i min sjel om at Kaisa og Santi kjente igjen barn og barnebarn. Kaisa oppførte seg som en oppdragende mor igjen. Hun fant unormalt mange pinner i skogen som måtte tygges på- kun for å markere litt styrke når valpene selvsagt syntes denne pinnen var svært spennende. Og barna skjønte fortsatt "nei" språket til mor..... Jeg kunne se på Kaisa at hun koste seg stort, hun fikk mamma "glimtet" i øynene igjen:-) Og valpene utforsket mange av de samme stedene som da de bodde her. Under hengepilen, opp i skråningen der potetene grodde,(litt garnerarbeid fikk de også gjort) inn og snuse i hundegården. Santi var igjen den godmodige bestemor, hun koste seg virkelig!

Vi gikk oss en ørliten skogstur i starten- bare for å få skitnet til de rene pelsene....:-0 Kaisa la seg fornøyd ned i en bekk for å "vise" hvordan slikt skal gjøres...og valpene viste mor hvor flinke de var blitt til å følge etter....

Etter turen var det tid for lunsj og middagshvil for de små. De tobente spiste grøt- og bollene som ikke hadde funnet veien til hundenes mage før steking...

(Det skjedde selvsagt nok en kjøkkenulykke før gjestene kom.7-8 hevede boller var plutselig borte. Veldig festlig. Heldigvis har mine hunder mager av stål,- og jeg har faktisk ikke merket noe som helst i etterkant. )

Etter lunsj bar det ut igjen. Bare for morro fikk alle valpene prøve å løpe gjennom agility-tunellen. Dette gikk kjempefint, alle som en klarte denne utfordringen med glans. Vi snakket litt om lydighetsøvelser, innkalling, hverdagsklipp - men mest av alt fikk de leke, og eierne prate. Valpene var så harmoniske og gode, eierne skal ha så MYE takk for at de har tatt så godt vare på dem. Alle har vært på valpekurs, kjempeflott!!

Jeg har veldig lyst til å invitere alle igjen når de er blitt noen måneder eldre,- og jeg er ganske sikker på at de kommer tilbake , alle som en!
Ved hjemreise var de så trøtte at øynene gikk nesten i kryss,- jeg er hundre prosent sikker på at de hadde en rolig lørdagskveld! Også Santi og Kaisa var trette, da flatet rett ut da familien hadde reist. Men i dag, da måtte de ut og snuse og lukte! Hm, hadde de glemt litt leverpostei? Kanskje det var en valp der i dag også? Gode hundene!

Kristine hadde sååå mye godt i lommene!

Belina tok på seg litt gartnerarbeid!

Stompen var ikke minst lenger:-) Signe Marit og Amy!

Kira Cash! Mormor Santi- og hm..Amy? Belina? Kaisa og Belina.

Fin gjeng!

Dette var jo gøy!

Det er fredag morgen. Jeg sitter med en kopp varm kaffe. Ute er det tåkete, kaldt og med yr i lufta. Sørlandsendinga opplyser at det skal bli en fin dag. Tja, får håpe at vi fortsatt er regnet med til sørlandet...

Hundene sover tungt,- som de ofte gjør på denne tiden av døgnet. Santi sover ekstra tungt. Stakkars Santi, hun tilbrakte natta i kjelleren vår. De som kjenner til vår kjeller vet at den slettes ikke er noe fristende sted å tilbringe ei natt på, selv ikke for en hund. Døra til kjelleren går utover, står den på gløtt kan en hundesnute presse den opp- men det er vanskelig å komme seg tilbake. Santi er som kjent en hund uten mye lyd, hun bjeffer aldri når hun vil ut- eller inn. Jeg pleier alltid å si godnatt til damene, men i går ble dette glemt- og ingen savnet Santi. Ifølge Arvid var hun mer enn glad da han fant henne i dag tidlig...og hun hadde definitivt ikke behov for å bli med ut og hente avisa. Nei, nå skal det soves og slappes av på de herligste liggesteder:-)

I går var det tid for den årlige helsekontroll og vaksinasjon hos veterinæren. Kontoret ble "løpt ned" av to ivrige hunder- men denne gangen hadde ikke veterinæren frokostrester på kontorpulten sin- til Santis skuffelse. Jeg var spent på vekta, Santi var noe stor i sommer- og Kaisa har selvsagt vært tynn etter valpene. Men nå var kaisa oppe i 29, og Santi 34. Kaisa har gått opp, og Santi har gått ned- veldig bra. De var i fin form begge to,- og fikk vaksinene sine sprøytet inn uten at de merket så mye til akkurat det.

Tirsdag var jeg og Kaisa i KVS hallen i Lyngdal for å sosialisere oss litt.... det er svært lenge siden vi har deltatt på noe i regi av hundeklubben, nå var det på tide å komme litt igang igjen. Vi var ikke mange som var der, kun fire stykker. Det ble litt lydighet,- og bittelitt agility. Ellers er det koeselig og viktig å treffe andre hunder og eiere. Det er plass til mange fler, men også denne gangen var det ingen fra selve Lyngdal der. Hm, vanskelig å samle folk til tross for at de bor nærme. Neste gang er planen å ta med Santi, det blir nok populært for kjeller-røveren!

Også denne uka har det blitt mange turer i skog og hei. Fisketur med Arvid har det også blitt!For første gang har jeg trødd i snø- håper virkelig at ikke vinteren kommer allerede. Jeg er definitivt ikke helt klar for varmedress og snøstamping, venter liksom fortsatt på den gode sommeren:-/

Her er de på toppen av Blåberget, haddelandsheia. Et av mange bilder fra Arvids mobil.

Såå trøtt blir man etter veterinærbesøk!
Og gjett hvem som trodde ingen så at sofaen var heeeerlig.....

Min trofaste hundelufter...

Ja, jeg er så kjempeheldig å ha en trofast hundelufter! Man kan ikke stikke under en stol at det til tider kan være vanskelig å finne tid- og energi- for all den mosjon hundene krever. Neida, de dør ikke om det blir smått med tur en dag eller to,- ,men de har det så absolutt myyyye bedre når de får brukt kroppen sin i fri utfoldelse. Golden retriever er så absolutt ingen sofasliter, det er en myte at denne rasen trives godt med et passivt liv. De krever faktisk en god del mosjon for å være fornøyd og rolig- slik vi gjerne vil ha dem innendørs. Individuelle forskjeller finnest selvsagt. F.eks er Kaisa hakket ivrigere enn Santi. Kun en turtanke er nok til at halen begynner å slå, praten går og kroppen klarer nesten ikke sitte i ro. Santi kan til tider vurdere om det blir en bra tur.....joggetur langs grusvei er ikke alltid så bra....

Men hvem så denne trofaste hundelufteren? Jo, det er selvsagt Arvid!! Vel er jeg glad i å bevege mitt legeme, men denne løpinga opp til fjelltopper setter fysikken og viljen en stopper for... Her er Arvid så god å ha, han er nok av den oppfatning at skal han lufte hundene så skal det like godt løpes..gjerne langt...Liker visst å slå to fluer i en smekk, egenmosjonering og hundetrimming! Og når målet er nådd får jeg titt og ofte mobilbilde av de to turkameratene som stråler av lykke! Kan du tenke noe bedre enn å få et bilde av hundene på en fjelltopp mens du er på jobb? Vel, Arvid, vet ikke om du liker at jeg skriver dette, men jeg ville nå bare rose deg litt for at du er så utrolig god til å ta med hundene "mine". Man skulle ikke tro at jeg fikk klar beskjed om at det var min hund da vi hentet vår første valp for sytten år siden...:-))

Siden jeg er i skrytehjørnet så vil jeg fortsette med å skryte av valpekjøperne mine som er så gode til å ringe, sende mail, meldinger og mobilbilder. Jeg deler så gjerne gleder og bekymringer, magesjauer og kennelhoste....Så mangt kan hende med en liten valp, og jeg er selvsagt så utroooolig nysgjerrig på hvordan de har det!! Valpene har nå bodd ca åtte uker i sine nye hjem. En tid som ganske sikkert føles som en liten evighet for de nye eierne. Men åtte uker, det er akkurat like lang tid som de bodde hos meg.... er det rart de fortsatt har et eget sted i hjertet mitt???Her er lille Balder, en - av mange - herlige mobilhilsener fra Eidfjord.

Og her er minstegutten, Stompen, like bedårende som alltid:-)

Sommer i oktober!

Åh, så herlig vær vi har hatt de siste dagene!!

Temperaturen har vært på 20 tallet, sola har varmet som om det var i juli, et fantastisk avbrekk fra regntunge dager. Så får vi tåle at det atter engang faller dråper fra himmelen, tre dager med sommer gir oss litt å gå på!

Fjellet er aldeles nydelig i slikt et vær. Torsdag hadde jeg fri- og hundene ble med på opp på Kvassås. Jeg klatrer og puster og peser, overbevist om at jeg har noen gener som tilsier at jeg ikke vil bli god på utholdenhet uansett hva jeg enn gjør- men når vi endelig kommer til toppen, da er slitet glemt. Hundene har virkelig ingen problemer med kondisen, de løper lett og elegant oppover. Nyter friheten. Snuser i lyngen, ruller seg ei kulure...., bader i alle dammer som måtte dukke opp. Ser utover utsikten, snuser i lufta- og halen går, logere logre logre:-)

Fredag hadde jeg behov for å klarne hodet etter en lang dag på skolen. Da var det å få på seg joggeskoa og pese oppover reinshei- og nyte utsikten over Eiken fra en litt annen vinkel enn på Kvassås. Det gjorde ikke opplevelsen dårligere av at høstferien nettopp hadde begynt!

Lørdag var det elgjakt i skogen "min", hmf. Det er kanskje ingen overraskelse at jeg ikke er en iherdig elgjeger..... Elgjakt betyr at jeg må holde meg unna de vanlige tur-rutene mine, vil jo ikke risikere å bli forvekslet med ei elgku . Jeg er alltid lettet når siste jaktdag er over og jeg atter kan la mine blonde løpe løse uten å risikere å støte på en listende jeger eller en elghund på los. Men det er mye man kan gjøre med hundene når skogen er "stengt."

Jeg må prøve å tørke støv av Kaisa sine ferdigheter i lydighetsøvelsene. Sliter litt med å finne en indre motivasjon, kanskje jeg skulle ha som mål at også hun får prøvd seg på bronsemerket?

Hun er en fin hund å trene med, men jeg merker at øvelsen enkeltdekk i ett minutt byr på noen utfordringer. Det er jo så fryktelig lenge å ligge i ro! (I motsetning til Santi, som synes den øvelsen er helt topp.)

Jeg har gått noen spor(menneskespor) med begge hundene, noe de elsker- og som jeg gjør altfor lite av. Problemet er terrenget her på meland. Det er ganske kupert, bratt og krattete. Lite fin flat skog. Det beste er å kjøre opp på heia, men da er det gjerne litt mere tiltak å sette i gang... Uansett, Kaisa hadde IKKE glemt hvor morro dette var. Det var langt over et år siden forrige gang, men hun var kjempeivrig og satte nesa rett i bakken. Sporet var ikke langt, bare et par hundre meter- og hun fant skalken ved sporslutt så lett som bare det. Også Santi elsker når jeg setter på selen og sier"søk spor!" Det går i et forrykende tempo over busk og kratt, jeg henger med så godt jeg kan - og er like imponert hver gang over hvor korrekt hun går. Santi bruker litt overvær også,- nesa er ikke alltid i bakken. Men frem finner hun, kry som en hane!

Blodspor har jeg aldri prøvd, men det hadde vært veldig morro å gå et kurs engang. Det er vel lite som ligger så nært hundenes natur som nettopp det å gå spor! Og det er slettes ikke vanskelig å gå opp et menneskespor, legge en godbit ved sporslutt og la hunden jobbe. En enkel metode, men morro for hundene, og god mental mosjon! Særlig Kaisa har en stor utholdenhet,- men etter et par spor er hun god og trett psyisk.

Høstferien ligger foran oss, fantastisk! Det skal bli utrolig herlig å ikke stille vekkerklokka, men la dagene suse avgårde. Ei uke går utrolig fort, så det gjelder å nyte !



Santi ser uforskammet fornøyd ut, til tross for kulura hun nettopp har rulla seg i....