Brrrr, så kaldt det er!! Kulda vil ikke slippe taket i meg, og snøen detter trofast ned. Ja, nå må det vel være meteren ute, det er nesten så vi ikke ser gjerdet rundt hagen vår. Og når vinden også gjør sitt så blir det ganske surt - og nydelig å ligge foran ovnen. Begge hundene har fått hver sin brune flekk på ryggen...Hm.De lå visst litt FOR nærme ovnen ja. Først lukter det misstenkelig svidd..og deretter kommer de med beviset på at de nok en gang har utfordret varmeelementet. Heldigvis har det ikke svidd så dypt, men jeg må visst passe bedre på slik at ikke hele pelsen forsvinner før våren kommer!
Jeg og Kaisa har nå vært tre kurskvelder i Lyngdal. Det går jo stadig fremover, men jeg må jo innrømme at vi nok ikke trener så flittig som vi burde nei. Likevel, jeg prøver å ha en økt til dagen, og prøver å planlegge litt bedre hva jeg skal trene på. (Jeg er jo lærer, må planleggge, planlegge planlegge...:-) )
Jeg har som nevnt hatt problemer med at hun reiser seg opp i sitt før kommandoen kommer. Dette går bedre. Etter råd fra Anne har jeg prøvd med "tulleord". Dvs jeg legger henne i dekk, sier f.eks kjøttkaker, tomatsuppe osv. Om hun setter seg opp da blir det selvsagt ingen belønning. Etter hvert lærer hun å skille ut riktig kommano. I tillegg har jeg lagt på en bli kommando når jeg er på vei inn til henne - noe jeg selvsagt må tone ned etterhvert. Hun har nå uansett blitt mye bedre, og later til å forstå at hun skal ligge helt til ny kommando kommer. Lineføring og fri ved fot er hun ganske sikker på nå, likedan innkalling fra sitt.
Kaisa blir ikke så fort forstyrret av andre hunder, hun er ganske fokusert på meg, ja, riktig en mammadalt, på godt og vondt.... Helt fra hun var bitteliten har hun vært lettere å få kontakten med enn sin mamma Santi,- som nok er en mere selvstendig hund på mange måter. Jeg skal nå begynne å trene mere systematisk på stå under marsj. Kurs er motiverende, og det er godt å kunne spørre om råd når en sitter fast. Ofte er det ikke så mye som skal til før det løsner, men det er vanskelig å finne ut av det selv..
Treningen vår er jo bare for gøy. Men av og til streifer jeg innom tanken på å trene mot å konkurrere i klasse 1, vi kan jo ikke annet enn å nulle. Den største faren er vel gjerne at jeg faller om av nervøsitet, å oppnå høyest mulig puls er såvidt jeg vet ingen egen øvelse.....?

I går var jeg på "barselbesøk" til ukesgamle valper av rasen Petit Basset Griffon Vendeen. Da jeg kjente den nydelige valpelukten og hørte de nydelige små gryntene fra de små lubne klumpene, ja, da ble jeg jo helt sjuk etter å ha valpekull igjen. Da glemmer jeg alt slitet, nattevåket, engstelsen....Joda, jeg venter jo fortsatt på løpetid, men prøver å ikke la det bli altfor slitsomt å gå slik å vente. Naturen går sin gang, jeg kan dessverre ikke gjøre så mye fra eller til.

Jeg har likevel tenkt å forberede meg enda bedre før neste kull ser dagens lys! Lenge har jeg hatt lyst, men nå har jeg endelig gjort alvor av å melde meg på kurset "genetikk og avl" arrangert av NKK, med Astrid Indrebø som foreleser. Her vil jeg garantert lære mye, jeg kommer nok til å sitte som en svamp og suge til meg kunnskapen:-)) Kurset skal holdes i Bergen, og jeg er så heldig å få følge av Kristine! Hun eier Kira, datter til Santi. Selvsagt må vi besøke Fira, en annen kullsøster til Kaisa! Morro og interessant blir det!!!

Til slutt må jeg nevne at Arvid tok noen riktig fine oppstillings-bilder av Kaisa i dag- tror jeg. Da vi skulle se på dem var det nemlig ikke noe minnekort i apparatet. Hmf. Og det er ikke noe minnekort å finne heller.....Jeg har en sterk misstanke om at det ikke har tenkt å dukke opp med det første. Hvem i all verden har surret det bort?????
Jeg får nok lete opp et gammelt bilde på maskinen,- og så må du som leser ha en finfin vinteruke!

Mens vi drømmer om sommeren...

Dagene går....

Dagene går, - og fortsatt ingen løpetid på Kaisa. Jeg venter veldig veldig veldig.

Det er nå sju måneder siden forrige gang, og sju måneder var intervallet mellom de forrige. Her skal iallefall ingen tegn forbigås , hun blir sjekket hver dag:-)

Akkurat det er ikke så vanskelig. Kaisa legger seg titt og ofte på ryggen når hun vil bli klødd, når hun ber om noe, - f.eks. når hun venter på at vi skal få på oss vanter og luer før vi kan dra på tur.

Kaisa har et godt kroppspråk, og hun er også ganske flink til å "prate". Hun kan prate om mangt og meget mens hun bærer rundt på ett eller annet. Som eiere av golden er vi ganske så vant til at sokker, vanter og andre plagg ofte blir flyttet lit rundt omkring....Godt at det ikke finnes brettekanter og symetriske tvangstanker hos oss tobeinte:-))

Jeg har nå vært på første kurskveld med Kaisa , lydighet for"viderekommende"...

Lenge så det ut til at kurset ikke kunne bli gjennomført pga for få påmeldte, men da første kveld kom var det hele elleve hunder som var påmeldt. Kjempebra! Kurset blir dermed delt i to grupper, og jeg var så heldig å få plass på gruppa som skal begynne klokka seks. Det var flere ulike raser, vi var eneste golden.

Første kvelden var konsentrert rundt lineføring,kontakt, dekk fra holdt, og litt fellesdekk.

Kaisa trengte kort for å fokusere på øvelsene i stedet for alle de andre hundene. Det var en fin gjeng, med trygge vennligsinnede hunder- noe Kaisa satte pris på.

Kaisa kan være kjempeflink så lenge hun har en super godbit som forsterker. Men jeg har gjort meg selv- og henne?- litt for mye avhengig av at godbiten ligger gjemt i venstre hand. Dette er jo forsåvidt greit ved innlæring, men vi er jo liksom ferdig med den første innlæringen. Så nå holder jeg hånda fortsatt lukket, men uten godbit, den ligger i lomma. Jeg tror nesten jeg "klamrer" meg til godbiten, må bare stole mere på at Kaisa kan gå like bra uten.

Ett annet problem for oss er at hun reiser seg opp i sitt når jeg kommer tilbake fra dekk og bli. Dette har vi trent på, og jeg merker faktisk en liten fremgang. Det er så fort gjort å belønne feil adferd, og da kommer man jo ikke videre... Tirsdag er det det andre kurskveld, vi ser frem til det! Veien til Lyngdal har forresten vært ille i det siste, særlig mellom Eiken og Snartemo. Men kryss i taket, Kaisa har ikke spydd en eneste gang på veldig veldig lenge, herlig!!! Håper virkelig hun har blitt bedre i bilsyken sin.

Santi må jo også få trene seg litt. Siden det plutselig har gått opp et "lys" for henne når det gjelder apportering fortsetter jeg å trene dette med henne. Jeg som alltid har strevd med at hun slapp apporten tre fire meter fra meg, får den nå levert i hånda av en logrende og glad Santi- som ser frem til godbiten sin. Mat er det som gjelder for Santi- og apportering betyr mat, og er kjempegøy!!! Noen stjerneapportør blir hun aldri, men vi har det gøy begge to- og det er nå ikke så lite viktig??

Vi har hatt årets første skitur på Haddelandsheia. Føret var hardt, været litt surt- men det var nesten foketomt og hundene kunne springe løse uten å sjenere noen.Nydelig. Og vi trasker mange mange turer rundt på Meland. Og ser jo fortsatt frem mot vår og lysere kvelder. Men det er mulig å gå uten hodelykt til klokka halv seks nå, og det er jo virkelig noe å glede seg over!!

Snuppelurene mine!
To gode venner! (Men Kaisa demper så godt hun kan, dette ble nok litt for nært uten bakkekontakten...)