sommer....

Sommeren har kommet. Med 25 grader i skyggen er det godt med en hage som har mange skyggeplasser- for de med tykk pels.

Hundene finner fort sine favorittsteder, ett av dem er i et av våre staudebedd. Rundt en staude, i den kalde gode molda. Nei, man bør ikke være for redde for sine blomster, det kan bli for slitsomt.

Arvids grønnsakshage har vi valgt å sette kompostgrinder rundt- så er spede purre, kål og brokkoliplanter godt beskyttet.
Santi har forresten funnet nok et "smutthull" ut av hagen. Hun hopper over med stor eleganse, den store kroppen svever over som om hun hadde strikk i beina. Så der må vi atter forhøye gjerdet...

Det er ganske praktisk med en mann som liker å løpe toppturer, særlig siden Santi gjerne skulle hatt av et par kg. Men nå ser det ut som om kloke Santi synes det har blitt litt vel mye...I kveld ville hun heller ligge i tunet og spekulere litt istedenfor å ta sjansen på nok en langtur. Det måtte bestemt kommando til før hun kapitulerte - og ble med på en joggetur. He he, kan nesten forstå henne. Men- det gir resultater. Hun har allerede fått av seg litt av sideflesket som hun klarte å legge på seg da vi egentlig skulle ha Kaisa opp et par kg...(Hm...merkelig..)

Dette begynner å bli et bloggrituale: Hva tror dere Kaisa luktet da hun kom hjem fra dagens tur? Jepp: Dritt.

Og hva tror du min gode hjelper sier til sitt forsvar når jeg ber han se litt etter dem forbi faretruende jorder: "Jeg måtte jo gi på for å komme i mål til riktig tid..." Ja ja, det er nok bare å stå klar med vann og såpe neste gang de tar avgårde:-))

Lite nytt har blitt skrevet fra vårt hundeliv i det siste. Men i virkeligheten skjer det jo alltid noe når en har to hunder i hus. Av og til litt for mye...
Her en kveld hadde begge blondinene vært på tur sammen med Arvid. Og ja, det har ofte hendt litt av hvert når han har de med på tur. Skjønner ikke hvorfor..??
Vel, de kom glade og møkkete hjem etter en fin tur på Åvitsland i Eiken. Riktignok hadde Santi plutselig ikke vært å se- noe som egentlig er litt uvanlig, hun pleier å følge godt med . Men vi tenkte ikke så mye over det.
Senere på kvelden begynte ho imidlertid å drikke noe mere enn normalt. Ikke helt vannvittig, men det begynte å ane meg grunnen til at hun plutselig hadde vært ute av syne- ho må ha funnet noe godt og salt å spise.
Santi har egentlig ei selskapsblære, det kan gå mange mange timer før nøden blir for stor for henne. Men akk, klokka seks neste morgen på selveste Kristi Himmelfartsdag så hørte jeg at ho skrapte på døra og ville ut. Jeg hadde mine bange anelser- og joda, stakkars Santi hadde fått litt for mye å drikke.....Nå var det tydelig at ho var kvalm også. Det bar rett ut for å spise gress. Ho spiste og spiste- helt til ho endelig fikk kaste opp. Og opp kom noe sauekjøtt lignende saker, sannsynligvis har det vært veldig salt og ikke helt bra å fordøye. Formen steg gradvis utover dagen, men at ho var kvalm noen timer var lett å se. Nå ser det imidlertid ut som om hun er tilbake i form igjen, heldigvis. Utrolig hvor flinke de er til å spore opp all verdens ekle delikatesser, og utrolig hva som kan fordøyes i en hundemage....

For å fortsette med Santi så måtte hun ta turen til Bryne en ettermiddag for å lyse øynene. De var heldigvis fri for arvelige sykdommer denne gangen også. Godt å ha det gjort !

Ellers ser det jo ut til at det er slutt på frostnettene, og det var jammen meg på tide! I dag har det vært riktig nydelig, vi har kost oss ute i hagen- noe som er helt topp for hundene. De elsker å være der vi er, løpe i hagen, sove litt og leke litt.
Og jammen ble det ikke en tur til Kvassås også- sammen med Arvid. Alle tre kom gode og trøtte hjem- og tror du de var reine i pelsen??

Storspiseren Santi:-)

Utstilling....

Det er ett eller annet med meg og hundeutstillinger som ikke rimer helt. Jeg klarer liksom alltid å rote det til på en eller annen måte. Men at jeg noen gang skulle være så utrolig dum å komme for seint, nei det hadde jeg vel aldri trodd.
Men i dag skjedde det altså, så nå har jeg vel brukt opp alle tabbekvotene?

Det er noe merkelig som skjer når en melder den håpefulle på utstilling, da er det som om pelsen automatisk begynner å falle av i langt større tempo enn ønskelig. Og så begynner en å se på hunden i all verdens vinkler. Er den bra nok? Er hunden litt for tynn? Er pelsen fin? Det pleier å veksle litt fra at jeg synes hunden er verdens vakreste til at jeg blir temmelig paranoid og ser feil og mangler både her og der.
Denne gangen var jeg veldig i tvil om jeg skulle stille Kaisa. Santi har ikke så mye pels for tiden, halen er litt for pjuskete, så det var ingen tvil om at hun måtte bli hjemme. Men Kaisa har vært fin i vinter synes jeg. Men så begynte denne røytinga, i tillegg til at hun har vært småspist i matfatet. Jeg hadde meldt henne på i åpen klasse, men hadde mine tvil om hun var "nok" hund her, hun er jo bare 22 mnd.
Fredag bestemte jeg meg for at Kaisa var "verdens nydeligste", og i går fikk hun bad med shampo og balsam... Det er ikke så veldig smart å bade når pelsen henger litt tynt på, men jeg valgte likevel å gi henne et bad. Lurt? Tja...

Men for å starte med begynnelsen, veien til Orre ble litt for lang...GPSen virket ikke, og hadde det ikke vært for telefonkontakt med søster Signe hadde vi vel enda kjørt rundt på jakt etter Orrehallen. Kaisa var slettes ikke i kjøreform. Stakkars lille jenta, hun spydde fire ganger på vei bort. Veien fra Eiken til Orre er svært svingete, men at det skulle bli såpass ille var mere enn forventet.
Vi kom frem klokka ti med en sliten, kvalm hund, stresset eier- og dårlig tid. Magefølelsen min sa at det kunne umulig være hanner som var i golden-ringen...Nettopp, åpen klasse var i gang, første felles runde var løpt,- og neste hund til kvalitetsbedømmelse var Kaisa.
Grøss og gru, skulle jeg trekke meg, eller hive meg innpå og satse alt på at Kaisa ville samarbeide? Jeg valgte det siste- men Kaisa ville ikke samarbeide. Hun hadde fått i seg litt vann, men var fortsatt kvalm og suglete i munnvikene. Allverdens godbiter ville hun ikke ha, - og Kaisa er IKKE god til å stå uten at en godbit er interessant. Jeg må si at det var en meget vennlig innstilt dommer som ga oss ei rød sløyfe, og jeg har vel aldri vært så glad for å se denne sløyfefargen tidligere...Tror kanskje hun reddet seg på å løpe bra, Kaisa er jo en hund med mye fart i, og til tross for kvalme var det nok godt å få strekt litt på beina!
Kritikken var fin, men at hun trenger å modnes mere i kroppen, og også at pelsen ikke var på sitt beste.(Den føyk rundt i lufta når han tok på henne...) Er nok enig med dommeren her, men hun blir gjerne alltid en "slank" golden, hun er liksom halvparten av mora si- men likevel mere "korrekt" bygd.
I konkurranseklassen ble vi plassert som nummer tre, og det er jeg veldig veldig fornøyd med!
Moralen må være: Møt opp i goood tid, og: veien er ofte lenger enn man tror:-)

Hjemturen gikk fint, Santi var veldig glad for at alle kom hjem- og Kaisa måtte inspiseres nøye for å finne ut av alle luktene hun hadde med seg!
Og jammen tok ikke Arvid en løpetur på på Kvassås i kveldinga. Dermed var utstillingspels en saga blott- om det noen gang hadde vært det...
Gjesp, kjenner det tar på for noen og enhver å stille ut hund. Godt det ikke er hver dag...



Og her er dagens lille dronning!

Og så sliten og svart blir man etter en laaaang dag!