La det være sagt med en gang: Jeg må innrømme at nå er jeg LEI av regn, regn, regn, regn.....Jovisst kan det være koselig med innevær og adventlys, men hundene bruker dessverre verken sko eller regnjakke . Og ut vil de jo gjerne, på tur i all slags vær. Åtte blaute skitne poter blir ikke automatisk reine når de nærmer seg inngangsdøra, skitten pels etter et nydelig gjørmebad tørker heller ikke i rasende fart.... Kuldegrader og snø ønskes herved velkommen, til tross for at det er nydelig med bare veier for jeg som har begynt å kjøre langt og lenger enn langt for å komme på jobb...Skogsturer fører med seg mye spennende. F.eks. kan det plutselig dukke opp et nydelig bein fra ett eller annet uheldig kadaver. Dette fant Santi på en av våre turer, noe hun fornøyd bar med seg hjem med en stolt mine. Det var ikke så stort, og etter litt gnaging passet det akkurat til å ha inne i en lukket munn. Litt breie lepper fikk ho, men du så fornøyd hun var. Hun lå leeenge ute og passet på munnen sin. Kaisa svinset rundt, men uten en lyd ga Santi klar beskjed om at hun ikke hadde tenkt å dele godbiten. Etterhvert stusset jeg på at hun hadde det svært så lenge i munnen. Hun gikk inn og la seg i skinnsenga, -med beinet i munnen. Jeg brettet opp leppene hennes, og hun viste meg godsaken. Det så slettes ikke noe farlig ut, og jeg lot henne få ha det. Men da hun sovnet med juvelen i munnen begynte jeg å ane at noe ikke hadde gått helt etter planen. Jeg ba henne om å slippe, og det ville liksom ikke ut....Jeg tilbød henne en godbit,- og da ble hun veeeldig ivrig på å få ut fangsten sin. Men,- det ville ikke ut til tross for at hun gnidde poten mot snuten sin. Som du sikkert har skjønt- beinet satt fast. Jeg fikk ta tak,- og nappet det ut. Det kom et lite ynk fra henne, så det satt nok litt for godt fast mellom tennene. Hun var tydelig glad for at jeg hadde fått bort et irriterende element!Jammen får de gjennomgå på sine skogs og fjellturer....avrevet klo, kutt i tunga, bein i tennene....det er nok tryggest å gå etter veien i bånd...:-)I skrivende stund ligger de begge og sover tungt. I dag ble det joggetur med Arvid i lysløypa på Skeie. Det er spennende med nye steder,- og så er det jo så utrolig mørkt så vannvittig tidlig her oppe på Meland.I morgen bærer det avgårde til Grimstad med meg og Santi. Det er øyelysning som står for tur. Det er ikke bestemt hundre prosent sikkert at hun skal få ha sitt siste valpekull. men om hun skal ha ett kull til så må det bli på neste løpetid,- eller aldri. Jeg vil ikke sette kull på henne etter at hun har blitt sju år,- noe hun blir til sommeren. Løpetiden er ventet i januar, så det er klart jeg går og grubler litt.... Øynene må være i orden for at det skal være aktuelt. Jeg velger derfor å lyse dem uansett hva vi kommer frem til. Det er mye som skal ligge til rette for at vi kan ta imot et kull, men om alt skulle klaffe så skal ikke en manglende øyesjekk hindre oss. Dermed blir det noen timer i bil på oss i morgen, sannsynligvis i reeeegnvær:-0Jeg har ikke vært så flittig med fotoapparatet i det siste, men her fant jeg etgammelt bilde fra 2007 da vi hadde et goldentreff i Hægebostad. Dessverre vet jeg at iallefall tre av disse hundene i dag har reist til hundehimmelen, så det trengs kanskje litt nyrekruttering i goldenmiljøet?

Det har vært lite blogging i det siste, hverdagen har vært litt for hektisk . Huff, det hørtes nå ille ut. Tidsklemme, travelhet,- det er ord jeg egentlig ikke synes om å bruke. Døgnet har 24 timer for de fleste av oss, - og så er det vel litt opp til oss selv å prøve å bruke tida riktig.... Hundene er iallefall like glade og fulle av livsglede hver eneste dag. De lever i nuet, uten bekymring for morgendagen. Storfornøyd med seg selv. Mon tro om vi har litt å lære...?:-)

Kloa til Santi er forhåpentligvis på bedring, dvs den kloløse tåa. Men Apocillin, det var ikke noe Santi kunne like. Et par timer etter første tablett kom hun bort til meg i sofaen. Dyttet og dyttet på hånda mi. Jeg skjønte ikke helt hva hun ville,- men den stakkars hunden var blitt akutt kvalm. Og så begynte hun og spy. Hun spydde og spydde- og spydde igjen. Om natta fortsatte hun å spy. Til slutt var magen helt tom, og det var bare tynt slim som kom opp....Stakkars Santi. Vi måtte bytte medisin,- og denne har hun heldigvis tålt bra. Det er helt utrolig hvor fort hun forbandt lyden av tablett ut av plastikken- og nydelig leverpostei klump. Også Kaisa har hengt seg med på medisinrunden...jeg skal ikke stort mer enn tenke på å finne frem tablett og leverposteiboks-se der er de begge to på plass. Ømhjertet som jeg er(!) så må selvsagt Kaisa også få en liten leverposteikule samtidig med Santi . Joda, det er heeerlig å spise piller:-) Tåa ser ganske grei ut nå. Potesokken vi kjøpte hos dyrlegen varte i to døgn.., så hun har for det meste gått uten sokker. Hun har ikke haltet siden vi fikk renset opp hos veterinæren , så jeg håper virkelig at hun ikke får mere problemer. Den første uka tok vi det ganske med ro, men ietterhvert har hun blitt med på lengre turer igjen. I dag var hundene på en lengre joggetur med Arvid, mens jeg gikk på en annen skogstur sammen med søster Signe og hennes flat Chico. Da vi kom tilbake fra turen vår opp Reinsheia møtte vi Santi som alltid følger Arvid trofast i joggeløypa. men Kaisa,- hun hadde fått teften av oss da sporene våre hadde blitt krysset. dermed hadde hun lagt på sprang for å finne oss, men det endte med at tok seg en enorm omvei og løp ned i et område hvor de muligens var på elgjakt. Da hun kom heseblesende hjem, med tunga hengende som et slips, så jeg straks at noe ikke stemte. Området rundt snuten og venstre øyet var dekket av blod. Hva var skjedd? Hadde hun truffet på en sint elghund? Hun hadde hun kuttet seg? Ble det nok et veterinærbesøk...? Jeg spylte henne ren, kunne ikke se noe kutt. men hun svelget og slikket seg noe unormalt. da fikk vi se grunnen til blode: Hun hadde bitt seg i tunga. Det kom fortsatt noe blod, men det hadde nok blødd mere i starten. Kaisa har nok slikket seg, kastet litt med hodet, derav blodet rundt øyet. Det var en rimelig stor lettelse å oppdage at hun ikke var alvorlig skadet. En tungespiss kan blø godt, og det har sikkert ikke vært veldig godt. De må visst tåle litt av hvert disse hundene mine , å løpe time etter time i skogen er visst ikke helt risikofritt! Men jeg er rimelig sikker på at de likevel synes det er verd litt blod og smerte:-)

Til slutt må jeg vise et mobilbilde jeg fikk av Nydelige Balder. Han ser ut til å storkose seg med en liten pinne. Er han ikke fin????

Stakkars Santi...

Forleden dag tenkte jeg gjennom dette med å blogge om hundelivet mitt...Har jeg noe interessant å skrive om? Jeg skriver minimalt om resultater innen konkurranse og utstillinger, lite å skryte på meg innen den ene eller andre konkurransegrenen. Jeg er riktignok glad i å skrive...men er det av interesse å lese om mitt ordinære hundehold,- og...har jeg så mye nytt å fortelle? Slike tanker dukker jo opp til tider,- men det rare er at ved ukens slutt så har det alltid skjedd ett eller annet pga av hundene som beriker livet mitt i større eller mindre grad. Denne gangen var det i mindre grad....

Fredag ettermiddag kjører jeg fornøyd hjem fra jobb og ser frem til helgefred. Arvid hadde "hjemmedag" og jeg ringer han på vei hjem. "Santi har revet av ei klo" sier han sånn helt uproblematisk. "Hva? Eller..."KÅ?" Katastrofetankene slo straks inn, jeg så for meg helgefreden som fløy av gårde til fordel for dyre veterinærbesøk .....

Vel hjemme møtte Santi meg like glad som alltid, men med en blødende pote som helt klart hadde mistet en kroppsdel. Men hun haltet ikke, og så ikke ut til å bekymre seg noe i det hele tatt. Etter en telefon til veterinær ble jeg delvis beroliget med at klør stort sett gror ut igjen, og om alt var dratt av var det aller best. Joda, det så jo ut til at alt var borte. Det var bare å la det blø fra seg, og så la det bero til mandag. Søndag begynte hun imidlertid å halte,- og ville gjerne slikke litt på poten. Hm. Ikke bra. Hun hadde nok veldig vondt, tenk å miste en negl, det må jo være fryktelig vondt? Smertestillende hadde jeg ikke i hus. Og, skam på meg, potesokk var det visst heller ikke huset mitt...:-(( En bomullsokk gjorde liksom ikke helt susen, særlig ikke med plastikkpose utenpå.... Jeg ringte veterinær søndag også, da jeg en stund vurderte om jeg skulle gi labben et grønnsåpebad. Det skulle jeg IKKE gjøre, da dette er veldig sviende og smertefullt. Så det var nok bare å vente til mandag morgen,- og la henne ta det med ro. Selvsagt. Santi begynte å trø bedre på foten etterhvert, og slikket seg lite. Matlysten og matjakten var på topp. Men en matglad golden uten matlyst er vel nesten død.....

I dag ble det endelig tid for veterinærbesøk. Der ble det fort konstantert at absolutt hele kloen, klohamsen og hva alt nå heter,- var borte....Heldigvis var det ikke noe brudd i selve tåa. Santimor ble lagt i narkose, det ble rensket godt ut, illeluktende puss kom i strie strømmer. Hun fikk antibiotika og smertestillende,- og skal gå på kur i ei uke. Det er ikke mye sannsynlig at hun vil få ei ny klo siden det var revet av helt inne ved beinet. Så nå blir det ei klo mindre å klippe...Utrolig hvordan hun har fått til dette på en vanlig skogstur. Men hun er en stor hund med mye kraft, den har nok hengt seg opp et sted og så...auuu!!

Jeg benyttet anledningen til å rense henne for tannsten mens hun fortsatt var i narkose. Ifølge veterinæren var det ikke veldig mye til å være en hund på seks år, men jeg vil jo helst ikke ha noe i det hele tatt. Stakkars Santi, hun var ganske ør og kvalm etter narkosen. Men jeg er veldig glad for at vi fikk rensket opp i uhumskhetene, og hun skal nok bli helt bra igjen! Vi får ta det rolig denne uka,- og så akkurat nå som vi har slikt fantastisk vær! Kaisa må nok kose seg på turer i nydelig novembervær uten mor. Vi satser på at Santi kommer sterkt tilbake! Jeg fikk med meg en gummiaktig upraktisk hundesokk...som holder ca 100m før den sklir av. Ifølge veterinær var det ikke katastrofe om hun gikk litt uten sokk ute, men jeg er redd for at helingen skal hindres. Inne måtte hun ikke gå med sokk, det er ingen bandasje og ingen krage. Så når Santi bare får litt å spise så tror jeg hun synes livet smiler igjen:-))
Her ligger hun og venter på å våkne...