Forrige innlegg fra hundene her i Eiken handlet om skitne hunder. Nå er det en fare for at denne bloggen kan bli litt ensporet i så måte- men skitne hunder har forfulgt meg uka som gikk også. Vet ikke hvem man skal skylde på- familiemedlemmer som slurver med å lukke dørene, eller årstiden som fører med seg uendelige megder med gjødselspredning?

Uansett, to ganger har jeg måttet bade Kaisa. Sist gang var ho aldeles brun av skitt fra topp til tå. Husets herremann var så opptatt med å selge vår ærverdige Volvo at han slettes ikke sanset Kaisa som stupte ut på nabojordet, rullet seg rundt og rundt og rundt. Da var det ingen vei tilbake. Opp i badekaret- og nok en vask på pelsen hennes som er litt for sparsom i disse dager. Å bade ofte er som kjent intet triks for en hund som er i pelsfellinga om man ikke ønsker å få fortgang på prosessen. Og vi som har meldt oss på utstilling ønsker jo ikke det....

Nå er det fortsatt litt pels igjen, men ho er nok et par kg for tynn- og dermed ser ho litt for slank ut. Så vi får se hva det blir til, har ikke helt bestemt meg enda for om blir stilt eller ikke. Men pyttsann, god trening er det jo- og utstillingstrening har vi ikke for mye av...

Det er forresten ikke rart ho er tynn, ho har en enorm fart og energi. Skikkelige duracell-batterier, ingen sofahund nei. Jeg tror ikke det er Santis gener som har gitt henne den enorme utholdenheten på alle mulige måter. Eller kanskje jeg har glemt hvordan Santi var som unghund?

I dag har vi hatt oss en kjempefin skogstur. Ganske bra vær, ikke så veldig kaldt lenger.

Vel hjemme fra den timeslange turen fant Arvid ut at det måtte trimmes litt mere enn som så...Dermed bar det opp på toppen av Kvassås for han og hundene, i en forrykende fart.

For de som ikke vet hvor Kvassås er så ligger fjellet rett ved siden av Hekkfjellet- og om du ikke vet hvor Hekkfjellet er så er det fjellområdet som blir vist i begynnelsen av Yohan filmen. Veldig vakkert!!

Er det rart at jeg ikke klarer å få opp Kaisa et par kilo? God kondisjon- det har de ihvertfall, både hundene og mannen....

Vi tok en liten "rundering" for Santi på skogsturen. Å lete etter mennesker, det er kjempemorro- og så får hun jo godbit også. Her er Kaisa i fullt driv etter Arvid!

Jammen fant de ikke litt snø å rulle seg i på toppen! Her er Santi riktig så fornøyd!



Kaisa tar et herlig isbad!



Riste riste!!



Santi er ikke sen om å sette seg ved siden av oss om hun ser vi roter litt i sekken eller i ei lomme. Kanskje det kommer noe godt? Mens Kaisa, hun løper som en vind og utforsker det meste. Men se nå her, hvem er det som også vil ha litt oppmerksomhet???

Skitne hunder...

Av og til lurer jeg på om mine hunder er over normalen tiltrukket av det våte, skitne, gjørmete element. Og hvordan i all verden jeg skulle ha klart å gjennomføre en mengde utstillinger med sinnet i behold. Hvordan klarer andre å delta på utstillinger helg etter helg uten å måtte bade kontinuerlig? Kanskje de holder et våkent øye over hunden sin i løpet av de daglige turene, kanskje de overholder båndtvangen 100 %....
Ikke vet jeg, men jeg hadde ikke før fått vasket og klippet Kaisa før hun vender tilbake etter tur med Arvid...- SVART som en flat. Og da mener jeg svart. Etter en noe opphisset telefonsamtale til min bedre halvdel som handlet om hva i all verden var det hun hadde plumpet oppi nå- var det bare å sette henne i badekaret. Nå skal hun ikke bades mere enn nødvendig siden ho like gjerne har fått det for seg å begynne røytinga si nå. Men man har ikke alltid noe valg. Men skitten ville ikke av. Ikke luktet det, ikke var det seigt, hva var nå dette? Litt bedre ble hun etter et motvillig såpebad, men slettes ikke fin.
Det var ikke før dagen etterpå at det begynte å demre for oss- hun hadde funnet seg et jorde der det var SVIDD. Rullet seg der til hun var sikker på at ikke en flekk var gjenglemt. Og var dermed en lys golden FULL av SOT! Jeg fraråder alle på det sterkeste å ha hunden løs i nærheten av svidd mark. Noe må være tiltrekkende. Og sot er som kjent ikke godt å få av, man kan jo ikke bruke Zalo heller? Vel, tiden får vise om det blir noen utstilling på henne. Enten har hun lite hår, eller så er det sotete. Ikke nok med at hun klarte å svi pelsen ved siden av ovnen i vinter, hun er fortsatt en anelse gul på nakken:-))Nå har hun en mørk stripe over ryggen som fortsatt ikke har gått bort. He he, det er jo nesten til å flire av hele greia.

Foruten sviing og soting så har de det bare bra. Vi nyter våren i fulle drag. Hopper i blomsterbed og sover på terassen. Til og med hundegården er nå i bruk , tørr og fin.

Vi trener litt apportering, de synes fortsatt det er morro å hente dummien. Santi har vært veldig laber på den fronten tidligere, men nå er det full fart. Stort sett slipper hun ikke før den ligger i hånda mi, det trodde jeg ALDRI skulle skje tidligere. Også Kaisa synes det er gjevt å løpe ut og hente. Ikke alltid hun leverer i hånda, hun slipper ofte et par meter før meg. Jeg prøver å snu meg bort, løpe litt fra henne,ikke virke truende der jeg venter på henne, men jeg har ikke løst gåten med hvordan hun skal holde fast helt inn. Når det er sagt: Alle tre koser seg med aktiviteten, hundene blir trøtte i hodet - og jeg synes de er like bedårende hver gang. Og da har man jo oppnådd endel?




Kaisa i full fart etter dummien!


Yohoo, her kommer jeg tilbake!




Gode Santi!

Påsken er over- og finværet har kommet! Snøen er borte, sandkorn er tilbake i huset...I dag var det virkelig nydelig, sola varmet og grillen ble tent for første gang i år. Hundene storkoser seg i hagen- og gjerdeprosjektet var vellykket en lang stund. Helt til Santi fant ut at det var jo ingen problem å hoppe ti cm. høyere. Til Kaisas store ergrelse. Ikke noe morro å sitte igjen inne i hagen mens mor tusler rundt på forbudte områder- naboens plen. Så nå får vi forhøye enda litt til, jeg kan vel snart endre kennelnavn til Husbakkens kretsfengsel, om inngjerdingen skal fortsette i takt med Santis mot.

I dag hadde vi årets første tur til toppen av Reinshei. Litt skyggeland gjør at snøen ikke er helt smeltet her, men det var såpass mye tørt terreng at vi kunne gå rimelig tørrskodd til toppen. Der er det kjempefin utsikt over Eiken og Lygnevannet, og på en nydelig solskinnsdag er det et vakkert syn! Hundene storkoste seg, ansiktene var så glade som bare et hundefjes kan bli!

På fredag hadde vi årets "klippetur" til Santis oppdretter i Sandefjord. Alltid koselig med et besøk hos Brit (kennel Chaveni). Og med ny bil gikk turen som smurt. Hundene fant roen etterhvert der bak, alltid litt uvant med ny bil, men jeg tror jammen de satte pris på at kjøretøyet lå litt bedre i svingene enn vår gamle Volvo!

Santi har røytet såpass at det blir nok ingen utstilling på henne i mai, men ho ble likevel så mye finere i halsen etter at en noe mere kyndig hånd enn undertegnede fikk styre saksa. Kaisa fikk bort prestekragen og en fin hals kom til syne. Siden det er tre uker til utstilling så må jeg nok gå over henne et par ganger, sånn helt forsiktig...
Den klippinga er de ikke spesielt begeistret for. Santi får et begredelig uttrykk i øynene, og Kaisa ser heller ikke spesielt fornøyd ut.
For ikke å snakke om når de skal bades. oi oi oi, stakkars oss. Og jeg må bare innrømme at det er et slit med den badinga. Vi har et ekstremt dårlig trykk på vannet, og du kan jo bare tenke hvor vanskelig det er å skylle ut såpa. Bare det å få bløyta pelsen før innsåping er vanskelig. Sukk. Skulle gjerne ha puttet de i maskinen på 30 grader.

Det ser ut til at finværet holder seg neste uke også. Da blir det nok mange fine skogsturer på oss og avslapping for hundene i hagen. Og litt hagearbeid for oss på to. Nydelig med vår og smak av sommer!!