Sasja, fortsatt Kaisa sin valp!

Seks og en halv måned siden fødsel er ikke lenger tid enn at både jeg og Kaisa fortsatt kjenner ganske stor tilhørighet til det Fantastiske valpekullet. Sasja skulle bo hos oss fire dager siden familien hennes skulle reise i barnedåp langt oppe i Møre og Romsdal. Hun bor i Eiken, og jeg reiste selv og hentet henne fredag formiddag. Her var det full glede fra første stund, ingen problem å få henne med i bilen og hjem til oss. Kaisa stod spent og kikket i vinduet da vi kom kjørende inn på tunet. "Kommer det enda et barn?" Jo, det var nok det hun tenkte:)
 Sasja er en svært rolig tispe som ikke trengte noe særlig oppdragelse av mora si. Det var full klaff fra første stund, glade haler og blikk. Jeg er ganske så sikker på at Sasja kjenner igjen både meg og huset, for ikke å glemme Kaisa. Det var tydelig at vi nå hadde fått en valp på besøk, -selv om hun har tatt igjen mora si i høyde. Nysgjerrigheten var på plass, det var veldig morro å snuse både inne og ute i hagen. Sasja pleier være mye ute når hun er hjemme, og også her syntes hun det var helt fint å ligge på trappa og studere livet på Meland. Mens Kaisa ville være inne, hallo, det regnet jo....!

Sasja hadde utrolig mye myk pels, det virker som om valpepelsen fortsatt sitter på. Hun kunne trengt en god omgang med tynnesaksa i halsen, men jeg må innrømme at jeg ikke fikk klippet noe. Det krever en viss trening for hunden i å stå stille, eller den må ha noen som er flinke til å holde. Med svært mye pels rundt halsen blir det lite hals, utseendet blir ikke helt optimalt. Slik var mormor Santi også som valp og unghund, utrolige mengder med tykk pels. Fint og litt krevende å holde styr på. Men det skjuler seg mye vakkert under all pelsen!

Vi hadde fire fine dager sammen med Sasja. Det var nesten litt vemodig å se hvordan de koste seg sammen på tur, hunder liker felleskap med firbeinte i tillegg til oss på to som ikke klarer løpe fullt så fort. Sasja prøvde å legge seg til rette godt inntil Kaisa, - men der fikk hun klar beskjed om å holde seg på en armlengdes avstand. Slik er det, det kan ta ganske lang tid før eldstemann slipper den unge så tett innpå seg. Men valpen ønsker nærhet. Men jeg kan love deg at det fikk hun i fanget mitt:)

Jeg måtte nesten tørke en liten tåre da hun dro. På en måte var det jo fint og bedagelig med kun Kaisa her,- jeg måtte jo tross alt bruke endel tid med valp i hus som ikke er helt kjent. Stå opp og ta henne ut på do lenge før jeg ellers ville stått opp, tørke ekstra pels og poter, ha et lite frimerke rundt meg når hun var inne. Men minnene kommer så sterkt tilbake fra den tiden det var Santi og Kaisa her. Da de lå fu i fang foran ovnen og i hundesenga, sloss og lekte, alltid sammen. Det kapittelet er over, men det er fint å oppleve øyeblikk som minner om den tiden.