Tenk at vi skulle få sommer i mars!! Når temperaturen nærmer seg tjue skyggegrader, krokusene og hvitveisen blomstrer, hundene tusler rundt i hagen og finner seg en skygge,-da er det fint å være menneske!!

De firbeinte har også den siste tiden sørget for at vi får aktivisert bekymringsevnen vår,- denne gangen var det luringen Kaisa som "lurte" oss godt.

Som tidligere nevnt kom hundene noe nysende og litt snørrete hjem fra kenneloppholdet i vinterferien. Det gikk noen dager, så var symptomene borte og de sluttet å "fnyse".

Et par uker senere var de med Arvid på tur på Rossevatn i Eiken. Kjempemorro å gå på nye steder, mye rart å snuse og lukte på- og spise.....Ifølge Arvid hadde Kaisa oppdaget noen kadaverrester som hun visstnok fikk smakt littegrann på.....(Jeg har en følelse av at min gode hundelufter Arvid forårsaker litt ugagn til tider, om jeg skal finne noen å skylde på....)

Kaisa hadde begynt løpetida, og immunforsvaret var nok noe redusert. Riktig, et døgn etter kastet hun opp en gang,- og fikk diare. Kaisa pleier å ha en meget god mage, det er heldigvis ikke ofte jeg har hunder med diare.(Foruten når de spiser "paven" fra krabbefest hos naboen.)

Hun løp ikke på do i tide og utide, og kaste opp gjorde hun bare en gang. Hun drakk og spiste,- var egentlig i fin form. MEN: Tre netter våknet hun presis klokka to!! og måtte ut. Jeg er så takknemlig for at babytiden er over for min del...man blir rimelig trøtt av å bli våknet om nettene. Jeg fikk tak i Zoolak, og magen begynte å bli normal. Lørdag skulle vi ha valpetreff, været var nydelig, alt så lovende ut....Men- Kaisa ville ikke stå på beina lørdags morgen. Da jeg "lokket" henne opp med en godbit stod bakbeina og ristet. Hun virket ikke som hun hadde smerter så lenge hun lå i ro, ville gjerne spise en brødskalk, hadde ikke feber, fine slimhinner, ikke uttørket, ikke hard i magen og viste ingen tegn på smerte når jeg klemte på magen. Men var det rart vi ble bekymret? Satt det fast noe i magen? Men hvorfor ville hun ikke stå? Jeg kastet meg over telefonen og snakket med ikke mindre enn tre veterinærer.....de hadde ingen logisk forklaring på beina, men syntes hun virket å være i en god allmenntilstand og ville sett det ann.Ttror dere jeg har nerver til å se noe ann når min prinsesse Kaisa ikke vil stå? Hva om hun plutselig flatet ut,- da ville jeg vel aldri ha tilgitt meg selv? Eneste klinikk som hadde vakt og "røntgenapparat" var i Vågsbygd. Kaisa kom seg inn i bilen på egenhånd , men virket veldig tufs. Hundelufteren min brakte henne til Kr.sand mens jeg måtte gjøre i stand til valpekjøperne skulle komme...

De ble tatt veldig godt i mot av en dyktig og hyggelig veterinær. Kaisa viste store tegn på ubehag når han bøyde på leddene hennes i bakbeina. Han kommenterte forresten at hun hadde veldig fine hofter, det var jo noe...:-) Magen hennes var det derimot ikke noe i veien med. Ingen smerter og tegn til ubehag, diareen var nesten borte. Røntgen tok han derfor ikke, og konklusjonen hans var mer enn merkelig: Kaisa var lemster og støl etter en topptur onsdag!! Arvid hadde tatt dem med seg opp på Kvassås,- det var lenge siden sist gang, men likevel! (Arvid igjen, he he.) Kaisa er i fin form, sprek og turvant. Hvordan var det mulig?? Teorien til veterinæren var at "forkjølelsen" fra kenneloppholdet sannsynligvis hadde satt seg i leddene hennes. Dette var ikke uvanlig, ikke farlig,- ville gå over av seg selv. Det kunne likevel medføre at hun fikk muskelsmerter ved belastninger som hun normalt ville ha tålt veldig bra. Å løpe i bratt stigning hadde sannsynligvis blitt for mye for henne,- derfor stølheten om morgenen. Ting falt på plass, Kaisa er i tillegg ei tispe som ikke har særlig høy smerteterskel. Kjempefornøyd med at det ikke var noen alvorlig diagnose på gang var det pare å betale et par tusenlapper med smil om munn og kjøre tilbake til Eiken og valpetreff:-)))

Det var ei tufs Kaisa som kom hjem. Hun syntes det var veldig kjekt å hilse på valpekjøperne,- men hadde IKKE tenkt å være spesielt høflig med barna sine. Full av selvmedlidenhet ga hun klar beskjed om at ingen av de yre barna skulle så mye som tenke på å leke med henne! Valpene tok selvsagt signalene hennes til etterretning,- akkurat som de gjorde for ni måneder siden.

Det var utrolig fint å få sett igjen de tre tispene. Amy, Kira og Belina hadde vokst seg store og flotte. De var akkurat så glade som en ung golden skal være, trygge og fine. Et resultat av at de har hatt en god oppvekst.Jobben jeg startet fra de ble født har valpekjøperne fulgt opp på en super måte. Belina har fått ny eier,- det var kjempefint å se at hun har fått en flott familie å bo hos siden det dessverre ble vanskelig for den første eieren å beholde henne. Godt jobba Hilde!!

Vi tok oss en liten skogstur med snø(!) og barmark, grillet pølser i hagen og beundret og snakket om de flotte barna. Santi viste seg fra sin værste side og fikk stjelt ei pølse og smakt på kaka. Hun er nå en profesjonell mattyv, kunne konkurert på elitenivå.

Hun kunne også ha konkurrert i "hvordan komme seg ut av hundegården." Senest for en time siden klarte hun å hoppe over igjen , gjennom nettet som jeg hadde festet på toppen for å hindre henne i å ta sats fra hundehuset. Nå må huset ut, ingen tvil. Vi kan ikke risikere en skadet hund, det har vært nok unødvendige veterinærutgifter på en stund!

Her er noen bilder fra valpetreffet. Tusen takk til dere som kunne komme, kan godt være dere blir invitert nok en gang ;-)

Her er Kaisa, i svart hvitt som et symbol på den triste dagen hennes...

Kira, som ikke tør å hoppe ut av bilen, tjihi!
Søskenlikhet! Ikke sikker på hvem det er....

Vi måtte jo prøve å stille fint opp.Kanskje noen lurer seg avgårde på en utstilling???? Ikke like lett å vise seg fra sin beste side, men her er de:

Først Belina

Kira

Amy

Spennende i skogen!

Amy i godt driv!

Kira prøver lykken...

Godbitsøk i skogen

Hilde med bestemor Santi omgitt av to barnebarn. Ooooops, her var det jammen meg litt snø, myyyye mer enn i Stavanger:-))) Huff, fikk nesten litt dårlig samvittighet over terrenget jeg tok dem med ut i....