Lenge siden sist nå! Endelig har jeg fått satt meg ned for å å komme med et lite livstegn fra oss til dere som følger med på vårt (hunde)liv nå og da.....
Jeg liker å skrive...men av og til oppstår det ting som gjør at skrivelysten blir borte....
For noen uker siden opplevde vi helt plutselig at en vi er veldig glad i plutselig ble veldig syk. Brått ble hverdagen snudd på hodet, bekymtringene ble knugende og blogging ble ikke veldig vesentlig. Men hundene- de var gode å ha! Å bli møtt av glade fjes og logrende haler er uendelig god hjelp og terapi på mørke dager! Og så må de jo ut på tur..:-)
I vinterferien hadde vi planlagt å reise bort ei uke til Lanzarote. Men så hadde vi plutselig ikke hundepasser-det var faren min som ble syk.
Det var usikkert om vi skulle reise,- men etter nøye vurdering fant vi ut at ei uke med lys og varme var noe vi trengte mest av alt. Dermed tok jeg en avgjørelse som tidligere har vært en smule utenkelig for denne hønemoren: Hundene ble satt bort på kennel:-0 Valget falt på Baroniet kennel i Sandnes. Denne hadde vi gode referanser på,- og kun det beste er godt nok...
Her fikk hundene en times lufting sammen med andre som de "matchet" med en time daglig, samt lek og "kos". I tillegg kunne man kjøpe en times tur i bånd hver dag,- mot tillegg i prisen. Og hva tror du dronningene våre fikk? Selvsagt, en times tur hver dag i tillegg til felles lek. Skulle bare mangle! Når vi kom til kennelen og hadde fylt ut alle skjemar ble hundene tatt med fra bilen og inn i kennelen. De la stor vekt på at det var hundene som skulle dra fra oss,- ikke omvent. Tror du det var veldig festlig da de tok hver sin logrende hund og forsvant? Tja, nei, ikke særlig.....Etter tre dager på Lanzarote måtte jeg selvsagt ringe og høre hvordan ståa var. Joda, alt stod bra til. De spiste, sov og lekte. Men hadde jeg noe bevis for at det stemte? Fornuften ba hønemora gå og legge seg, var det ikke krefter man skulle hente på ferie? Heldigvis klarte vi å slappe av fra det meste, og vi fikk ei fin solfylt uke.
Hundene skulle helst hentes mellom klokka fire og seks. Jeg ba tynt om at vi kunne utsette det litt da flyet vårt landet kvart på åtte. Jeg har vel aldri ventet så iherdig på bagasjen vår, endelig skulle jeg se dem igjen! Etter å ha hørt godord om dem(Santi hadde riktignok prøvd å grave seg smutthull i gården) ble de sluppet inn til oss. Jeg hadde nok forventet meg en hysterisk glede.....men de var rimelig rolige glade. Kaisa måtte selvsagt legge seg på ryggen og fortelle litt av det hun hadde opplevd, mens Santi viste nesten like stor glede over å bli klødd av kenneleieren..hm... De var likevel ikke seine om å hoppe i bilen, og det var som om forventningen steg jo nærmere vi kom Meland. Og FOR en glede da de kom hjem! De visste ikke hvilken labb de skulle stå på, johooo, vi er friiiii og hjeeeemmmmeeee:-))) Baroniet kennel ønsket oss velkommen tilbake, og jeg tror oppriktig hundene hadde det bra. Forresten, de var blitt forkjølet... Nei, borte bra, men hjemme aller aller best! Likevel, i nøden kan en god kennel være et trygt alternativ.
Begge hundene er i løpetid. Vi har bestemt å ikke pare Santi da vi rett og slett ikke har kapasitet til å fostre opp et kull nå. Men til neste løpetid har jeg allerede begynt å legge små valpeplaner for Kaisa om alt fortsatt ser bra ut for det forrige kullet hennes. Om to uker kommer de Nydelige på valpetreff, det blir veldig koselig å se igjen både hundene og eierne deres! Belinas nye eier har jeg aldri truffet, så det blir veldig hyggelig!
Forrige lørdag var jeg på seminar om problemadferd i regi av Farsund og Lyngdal hundeklubb. "Hundepsykologi" synes jeg er svært interessant. Det var Anne Haugland som ga oss en fin kursdag . Å fjerne problemadferd handler ofte om å fjerne årsaken til adferden. Årsaken er i mange tilfeller frykt/stress..men er det alltid slik? Temaet er veldig spennende, og her er nok ikke alle enige om hvordan man skal møte problemet. Likevel, å fjerne stress og frykt vil helt sikkert løse mye problemadferd som viser seg i aggresivitet. Det finnes dessverre ikke noen raske løsninger. Men jeg vil påstå at når Santi stjeler bolledeigen er hun ikke spesielt redd eller stresset, bare sulten......kanskje jeg burde fjerne matlysten?:-)
Det kommer ingen bilder denne gang...men neste blogginnlegg skal bevise at snøen er borte på Meland-nydelig!