Skitne hunder...

Av og til lurer jeg på om mine hunder er over normalen tiltrukket av det våte, skitne, gjørmete element. Og hvordan i all verden jeg skulle ha klart å gjennomføre en mengde utstillinger med sinnet i behold. Hvordan klarer andre å delta på utstillinger helg etter helg uten å måtte bade kontinuerlig? Kanskje de holder et våkent øye over hunden sin i løpet av de daglige turene, kanskje de overholder båndtvangen 100 %....
Ikke vet jeg, men jeg hadde ikke før fått vasket og klippet Kaisa før hun vender tilbake etter tur med Arvid...- SVART som en flat. Og da mener jeg svart. Etter en noe opphisset telefonsamtale til min bedre halvdel som handlet om hva i all verden var det hun hadde plumpet oppi nå- var det bare å sette henne i badekaret. Nå skal hun ikke bades mere enn nødvendig siden ho like gjerne har fått det for seg å begynne røytinga si nå. Men man har ikke alltid noe valg. Men skitten ville ikke av. Ikke luktet det, ikke var det seigt, hva var nå dette? Litt bedre ble hun etter et motvillig såpebad, men slettes ikke fin.
Det var ikke før dagen etterpå at det begynte å demre for oss- hun hadde funnet seg et jorde der det var SVIDD. Rullet seg der til hun var sikker på at ikke en flekk var gjenglemt. Og var dermed en lys golden FULL av SOT! Jeg fraråder alle på det sterkeste å ha hunden løs i nærheten av svidd mark. Noe må være tiltrekkende. Og sot er som kjent ikke godt å få av, man kan jo ikke bruke Zalo heller? Vel, tiden får vise om det blir noen utstilling på henne. Enten har hun lite hår, eller så er det sotete. Ikke nok med at hun klarte å svi pelsen ved siden av ovnen i vinter, hun er fortsatt en anelse gul på nakken:-))Nå har hun en mørk stripe over ryggen som fortsatt ikke har gått bort. He he, det er jo nesten til å flire av hele greia.

Foruten sviing og soting så har de det bare bra. Vi nyter våren i fulle drag. Hopper i blomsterbed og sover på terassen. Til og med hundegården er nå i bruk , tørr og fin.

Vi trener litt apportering, de synes fortsatt det er morro å hente dummien. Santi har vært veldig laber på den fronten tidligere, men nå er det full fart. Stort sett slipper hun ikke før den ligger i hånda mi, det trodde jeg ALDRI skulle skje tidligere. Også Kaisa synes det er gjevt å løpe ut og hente. Ikke alltid hun leverer i hånda, hun slipper ofte et par meter før meg. Jeg prøver å snu meg bort, løpe litt fra henne,ikke virke truende der jeg venter på henne, men jeg har ikke løst gåten med hvordan hun skal holde fast helt inn. Når det er sagt: Alle tre koser seg med aktiviteten, hundene blir trøtte i hodet - og jeg synes de er like bedårende hver gang. Og da har man jo oppnådd endel?




Kaisa i full fart etter dummien!


Yohoo, her kommer jeg tilbake!




Gode Santi!