Det er ett eller annet med meg og hundeutstillinger som ikke rimer helt. Jeg klarer liksom alltid å rote det til på en eller annen måte. Men at jeg noen gang skulle være så utrolig dum å komme for seint, nei det hadde jeg vel aldri trodd.
Men i dag skjedde det altså, så nå har jeg vel brukt opp alle tabbekvotene?
Det er noe merkelig som skjer når en melder den håpefulle på utstilling, da er det som om pelsen automatisk begynner å falle av i langt større tempo enn ønskelig. Og så begynner en å se på hunden i all verdens vinkler. Er den bra nok? Er hunden litt for tynn? Er pelsen fin? Det pleier å veksle litt fra at jeg synes hunden er verdens vakreste til at jeg blir temmelig paranoid og ser feil og mangler både her og der.
Denne gangen var jeg veldig i tvil om jeg skulle stille Kaisa. Santi har ikke så mye pels for tiden, halen er litt for pjuskete, så det var ingen tvil om at hun måtte bli hjemme. Men Kaisa har vært fin i vinter synes jeg. Men så begynte denne røytinga, i tillegg til at hun har vært småspist i matfatet. Jeg hadde meldt henne på i åpen klasse, men hadde mine tvil om hun var "nok" hund her, hun er jo bare 22 mnd.
Fredag bestemte jeg meg for at Kaisa var "verdens nydeligste", og i går fikk hun bad med shampo og balsam... Det er ikke så veldig smart å bade når pelsen henger litt tynt på, men jeg valgte likevel å gi henne et bad. Lurt? Tja...
Men for å starte med begynnelsen, veien til Orre ble litt for lang...GPSen virket ikke, og hadde det ikke vært for telefonkontakt med søster Signe hadde vi vel enda kjørt rundt på jakt etter Orrehallen. Kaisa var slettes ikke i kjøreform. Stakkars lille jenta, hun spydde fire ganger på vei bort. Veien fra Eiken til Orre er svært svingete, men at det skulle bli såpass ille var mere enn forventet.
Vi kom frem klokka ti med en sliten, kvalm hund, stresset eier- og dårlig tid. Magefølelsen min sa at det kunne umulig være hanner som var i golden-ringen...Nettopp, åpen klasse var i gang, første felles runde var løpt,- og neste hund til kvalitetsbedømmelse var Kaisa.
Grøss og gru, skulle jeg trekke meg, eller hive meg innpå og satse alt på at Kaisa ville samarbeide? Jeg valgte det siste- men Kaisa ville ikke samarbeide. Hun hadde fått i seg litt vann, men var fortsatt kvalm og suglete i munnvikene. Allverdens godbiter ville hun ikke ha, - og Kaisa er IKKE god til å stå uten at en godbit er interessant. Jeg må si at det var en meget vennlig innstilt dommer som ga oss ei rød sløyfe, og jeg har vel aldri vært så glad for å se denne sløyfefargen tidligere...Tror kanskje hun reddet seg på å løpe bra, Kaisa er jo en hund med mye fart i, og til tross for kvalme var det nok godt å få strekt litt på beina!
Kritikken var fin, men at hun trenger å modnes mere i kroppen, og også at pelsen ikke var på sitt beste.(Den føyk rundt i lufta når han tok på henne...) Er nok enig med dommeren her, men hun blir gjerne alltid en "slank" golden, hun er liksom halvparten av mora si- men likevel mere "korrekt" bygd.
I konkurranseklassen ble vi plassert som nummer tre, og det er jeg veldig veldig fornøyd med!
Moralen må være: Møt opp i goood tid, og: veien er ofte lenger enn man tror:-)
Hjemturen gikk fint, Santi var veldig glad for at alle kom hjem- og Kaisa måtte inspiseres nøye for å finne ut av alle luktene hun hadde med seg!
Og jammen tok ikke Arvid en løpetur på på Kvassås i kveldinga. Dermed var utstillingspels en saga blott- om det noen gang hadde vært det...
Gjesp, kjenner det tar på for noen og enhver å stille ut hund. Godt det ikke er hver dag...
Og her er dagens lille dronning!
Men i dag skjedde det altså, så nå har jeg vel brukt opp alle tabbekvotene?
Det er noe merkelig som skjer når en melder den håpefulle på utstilling, da er det som om pelsen automatisk begynner å falle av i langt større tempo enn ønskelig. Og så begynner en å se på hunden i all verdens vinkler. Er den bra nok? Er hunden litt for tynn? Er pelsen fin? Det pleier å veksle litt fra at jeg synes hunden er verdens vakreste til at jeg blir temmelig paranoid og ser feil og mangler både her og der.
Denne gangen var jeg veldig i tvil om jeg skulle stille Kaisa. Santi har ikke så mye pels for tiden, halen er litt for pjuskete, så det var ingen tvil om at hun måtte bli hjemme. Men Kaisa har vært fin i vinter synes jeg. Men så begynte denne røytinga, i tillegg til at hun har vært småspist i matfatet. Jeg hadde meldt henne på i åpen klasse, men hadde mine tvil om hun var "nok" hund her, hun er jo bare 22 mnd.
Fredag bestemte jeg meg for at Kaisa var "verdens nydeligste", og i går fikk hun bad med shampo og balsam... Det er ikke så veldig smart å bade når pelsen henger litt tynt på, men jeg valgte likevel å gi henne et bad. Lurt? Tja...
Men for å starte med begynnelsen, veien til Orre ble litt for lang...GPSen virket ikke, og hadde det ikke vært for telefonkontakt med søster Signe hadde vi vel enda kjørt rundt på jakt etter Orrehallen. Kaisa var slettes ikke i kjøreform. Stakkars lille jenta, hun spydde fire ganger på vei bort. Veien fra Eiken til Orre er svært svingete, men at det skulle bli såpass ille var mere enn forventet.
Vi kom frem klokka ti med en sliten, kvalm hund, stresset eier- og dårlig tid. Magefølelsen min sa at det kunne umulig være hanner som var i golden-ringen...Nettopp, åpen klasse var i gang, første felles runde var løpt,- og neste hund til kvalitetsbedømmelse var Kaisa.
Grøss og gru, skulle jeg trekke meg, eller hive meg innpå og satse alt på at Kaisa ville samarbeide? Jeg valgte det siste- men Kaisa ville ikke samarbeide. Hun hadde fått i seg litt vann, men var fortsatt kvalm og suglete i munnvikene. Allverdens godbiter ville hun ikke ha, - og Kaisa er IKKE god til å stå uten at en godbit er interessant. Jeg må si at det var en meget vennlig innstilt dommer som ga oss ei rød sløyfe, og jeg har vel aldri vært så glad for å se denne sløyfefargen tidligere...Tror kanskje hun reddet seg på å løpe bra, Kaisa er jo en hund med mye fart i, og til tross for kvalme var det nok godt å få strekt litt på beina!
Kritikken var fin, men at hun trenger å modnes mere i kroppen, og også at pelsen ikke var på sitt beste.(Den føyk rundt i lufta når han tok på henne...) Er nok enig med dommeren her, men hun blir gjerne alltid en "slank" golden, hun er liksom halvparten av mora si- men likevel mere "korrekt" bygd.
I konkurranseklassen ble vi plassert som nummer tre, og det er jeg veldig veldig fornøyd med!
Moralen må være: Møt opp i goood tid, og: veien er ofte lenger enn man tror:-)
Hjemturen gikk fint, Santi var veldig glad for at alle kom hjem- og Kaisa måtte inspiseres nøye for å finne ut av alle luktene hun hadde med seg!
Og jammen tok ikke Arvid en løpetur på på Kvassås i kveldinga. Dermed var utstillingspels en saga blott- om det noen gang hadde vært det...
Gjesp, kjenner det tar på for noen og enhver å stille ut hund. Godt det ikke er hver dag...
Og her er dagens lille dronning!
Og så sliten og svart blir man etter en laaaang dag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar