Jeg er veldig glad i vinteren- egentlig. Kaldt fint vær med hvit snø er jo mye bedre enn slaps og regnvær! Men nå må jeg nok innrømme at jeg allerede begynner å se litt frem mot lysere tider, med litt lengre dager og bittelitt mindre snø...
Vi har altså fått en god del snø her oppe på Meland. Jeg kan nok bare glemme å gå i skogen på en stund, inntil en scooter kjører veg for meg er det nok bare å traske etter vegen. Eller jeg kan kjøre til Rudlende og ta på meg skia.....
Apropo snøscooter så hadde vi tidenes lateste hundetrimming sist lørdag. Arvid kjørte så smått avsted på scooteren innover veien, med hundene ved siden av. Santi har jo et eget gen når det gjelder scooteren vår. Da våkner damen til liv, det er kjempemorro å fly etter scooteren . Ho kan til og med lukte om det er nettopp vår scooter som har krysset veien. Mon tro om det finnes sporprøver på slikt?
I forbindelse med det store snøfallet har strømmen kommet og gått, kommet og gått. Veldig festlig om man sitter på nett, og plutselig, bomp, der var alt mørkt og borte. Santi er som tidligere nevnt ikke glad i hverken raketter, skudd eller torden. Og blinkingen med lys minner nok om nettopp slike ting. Hver gang strømmen ble borte begynte hun å tusle litt bekymret rundt, eller la seg tett inntil oss, sånn for sikkerhets skyld. Stakkars lille store Santimor. Kaisa bryr seg døyten om slikt.
Jeg er fullstendig klar over at jeg er over gjennomsnittet glad i og interessert i hunder. Slik har jeg alltid vært, helt siden jeg kunne tenke en fornuftig tanke, og da var jeg ikke gammel nei...
Men dette betyr dessverre ikke at nettopp mine hunder er over gjennomsnittet veloppdratte og alltid hundre prosent lydige....Dessverre. Om noen har fått et slikt inntrykk gjennom bloggen min, så har jeg nok vært flink til å skape en fin fasade, he he. Neida, mine to blonde er høyt elsket, men de består ikke alltid en hundre prosent hverdagslydighet.
Et bevis på dette fikk jeg forrige fredag. Hundene var "alene" hjemme med de to yngste her i huset. De (tobente)koste seg med sjokolade og annet som hører med til en trivelig kveld. Men da det plutselig kom uventede gjester klarte selvsagt Santi å få tak i den 200 gram lange melkesjokoladeplaten, og svisj, der var den i magen hennes.
Dermed fikk jeg sms:"Santi spiste sjokoladen, er det farlig?" Sjokolade er jo faktisk ikke ufarlig for hunder. Dette var heldigvis lys sjokolade, og Santi er en stor hund. Men for sikkerhetsskyld tok jeg en telefon til dyrlegen som var på vakt. Der fikk jeg beroligende informasjon om at denne megden ikke var farlig, hun kunne kanskje bli litt dårlig i magen. Santi ble ikke dårlig i magen i det hele tatt, hun hadde nok bare en fortreffelig fredagskveld:-))
Man hører jo om hunder som ikke rører det som ligger på bordet uansett. Kanskje er nettopp din hund slik? Det skal du bare være glad for, og så får vi andre finne oss i å ta våre forholdsregler slik at den firbente matslukeren ikke lykkes så ofte.
Jeg har forresten meldt meg på videregående kurs i lydighet med Anne Haugland som instruktør. Det blir morro med kurs igjen, det er med på å holde motivasjonen oppe for å trene lydighet. Jeg tror nok det blir Kaisa jeg tar med meg, så må jeg bare ikke glemme å trene Santi også!
Til slutt: Kaisa klarte atter en gang, i en meterhøy brøytekant, å finne en levende lemen som hadde planer om å overleve vinteren....Men det går jo ikke alltid slik man tenker......:-/
Men hvor ble det av hundene? De er laaangt foran, sammen med Arvid:-)
Jeg kan berolige deg med at tørkestativet i skrivende stund er enda mere nesnødd...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar