Skummel hoggorm...

Jeg hadde en blåsende tur med hundene i dag. Oppå Reinshei med medbrakt niste og kaffe. Kondisen min var ikke helt samarbeidsvillig, men svett og kald kom vi oss til toppen og det koselige vannet som ligger der oppe. Så er det frem med niste og kaffe. Hundene tar plass ved siden av meg, vel vitende om at når vi er på tur, da SKAL det vanke en smaksprøve fra nista:-) Kaisa pleier å legge seg til med en pinne, gnagende og fornøyd. Santi sitter like ved siden av meg, kan nesten kjenne pusten hennes. Dere skjønner kanskje hvorfor det stadig er hun som må på slankekur? Det finnes ikke noe viktigere i verden enn mat for henne, så enkelt og greit er det. Eneste unntak må være når hun har nyfødte valper..... Joda, mine golden lever opp til sitt rykte:-)

Etter en kort og kald pause bærer det nedover og nedover. Nesten hjemme igjen ser jeg Santi snuse på noe i veikanten, for så å rygge brått tilbakje igjen. Hun snuser en gang til- og rygger brått tilbake. Jeg skjønner straks hva dette kan være, og fløyter og roper på henne. Santi bare står og ser på dette merkelige i grøfta, uten å gå nærmere denne gang. Da jeg når opp til henne ser jeg en smellfeit hoggorm ligge i en krøll med hodet oppe, stirrende. Ufyselig og ekkel. Første hoggorm jeg har sett i år, og så måtte den komme lang uti september! Jeg studerer Santi i ansiktet, snuteparti og kinn. Ingen bitt å se, alt ser helt fint ut. Santi kom heller ikke med noen klynk da hun rykket hodet tilbake, men hun har en høy smerteterskel. Det ser virkelig ut til at hun har vært heldig. Vi rusler sakte hjemover, var heldigvis bare ca 300 meter fra huset vårt. Alt virker helt normalt, og jeg lar for en gangs skyld ikke panikken ta overhånd....Alt har gått bra, ingen hevelse noe sted å se, det ble nok bare med skrekken for oss begge to. Og akkurat nå ligger hun fornøyd utenfor terassedøra og sover på trappa, som så mange mange ganger før, gode gode klumpejenta mi!! Her er Santimor, seks år tilbake.....