Stakkars Santi...

Forleden dag tenkte jeg gjennom dette med å blogge om hundelivet mitt...Har jeg noe interessant å skrive om? Jeg skriver minimalt om resultater innen konkurranse og utstillinger, lite å skryte på meg innen den ene eller andre konkurransegrenen. Jeg er riktignok glad i å skrive...men er det av interesse å lese om mitt ordinære hundehold,- og...har jeg så mye nytt å fortelle? Slike tanker dukker jo opp til tider,- men det rare er at ved ukens slutt så har det alltid skjedd ett eller annet pga av hundene som beriker livet mitt i større eller mindre grad. Denne gangen var det i mindre grad....

Fredag ettermiddag kjører jeg fornøyd hjem fra jobb og ser frem til helgefred. Arvid hadde "hjemmedag" og jeg ringer han på vei hjem. "Santi har revet av ei klo" sier han sånn helt uproblematisk. "Hva? Eller..."KÅ?" Katastrofetankene slo straks inn, jeg så for meg helgefreden som fløy av gårde til fordel for dyre veterinærbesøk .....

Vel hjemme møtte Santi meg like glad som alltid, men med en blødende pote som helt klart hadde mistet en kroppsdel. Men hun haltet ikke, og så ikke ut til å bekymre seg noe i det hele tatt. Etter en telefon til veterinær ble jeg delvis beroliget med at klør stort sett gror ut igjen, og om alt var dratt av var det aller best. Joda, det så jo ut til at alt var borte. Det var bare å la det blø fra seg, og så la det bero til mandag. Søndag begynte hun imidlertid å halte,- og ville gjerne slikke litt på poten. Hm. Ikke bra. Hun hadde nok veldig vondt, tenk å miste en negl, det må jo være fryktelig vondt? Smertestillende hadde jeg ikke i hus. Og, skam på meg, potesokk var det visst heller ikke huset mitt...:-(( En bomullsokk gjorde liksom ikke helt susen, særlig ikke med plastikkpose utenpå.... Jeg ringte veterinær søndag også, da jeg en stund vurderte om jeg skulle gi labben et grønnsåpebad. Det skulle jeg IKKE gjøre, da dette er veldig sviende og smertefullt. Så det var nok bare å vente til mandag morgen,- og la henne ta det med ro. Selvsagt. Santi begynte å trø bedre på foten etterhvert, og slikket seg lite. Matlysten og matjakten var på topp. Men en matglad golden uten matlyst er vel nesten død.....

I dag ble det endelig tid for veterinærbesøk. Der ble det fort konstantert at absolutt hele kloen, klohamsen og hva alt nå heter,- var borte....Heldigvis var det ikke noe brudd i selve tåa. Santimor ble lagt i narkose, det ble rensket godt ut, illeluktende puss kom i strie strømmer. Hun fikk antibiotika og smertestillende,- og skal gå på kur i ei uke. Det er ikke mye sannsynlig at hun vil få ei ny klo siden det var revet av helt inne ved beinet. Så nå blir det ei klo mindre å klippe...Utrolig hvordan hun har fått til dette på en vanlig skogstur. Men hun er en stor hund med mye kraft, den har nok hengt seg opp et sted og så...auuu!!

Jeg benyttet anledningen til å rense henne for tannsten mens hun fortsatt var i narkose. Ifølge veterinæren var det ikke veldig mye til å være en hund på seks år, men jeg vil jo helst ikke ha noe i det hele tatt. Stakkars Santi, hun var ganske ør og kvalm etter narkosen. Men jeg er veldig glad for at vi fikk rensket opp i uhumskhetene, og hun skal nok bli helt bra igjen! Vi får ta det rolig denne uka,- og så akkurat nå som vi har slikt fantastisk vær! Kaisa må nok kose seg på turer i nydelig novembervær uten mor. Vi satser på at Santi kommer sterkt tilbake! Jeg fikk med meg en gummiaktig upraktisk hundesokk...som holder ca 100m før den sklir av. Ifølge veterinær var det ikke katastrofe om hun gikk litt uten sokk ute, men jeg er redd for at helingen skal hindres. Inne måtte hun ikke gå med sokk, det er ingen bandasje og ingen krage. Så når Santi bare får litt å spise så tror jeg hun synes livet smiler igjen:-))
Her ligger hun og venter på å våkne...