Kjære Santi.

Det er vondt å skrive dette innlegget. Vondt å fortelle hva som har skjedd.
Vår kjære, gode, snille, store, tålmodige og  sterke Santi er borte. Jeg fatter ikke og kommer aldri til å forstå hvorfor det gikk slik. Hvorfor nyrene hennes hadde så stor svikt at jeg fikk beskjed om at hun hadde kun kort tid igjen. Hun har alltid vært en frisk og robust hund. Dyrlege besøkte vi når ei klo knakk, når hun måtte ta keisersnitt, når hun fikk jurbetennelse....
Men hun hadde en sykdomsperiode i høst, hadde litt hoste som vi trodde var kennelshoste. Og kanskje var det nettopp det. Da fikk hun iallefall antibiotika og kom seg i form igjen. Men de siste ukene ønsket hun ikke å spise tørrfor. Men hvem gjør ikke det iblandt? Hun ville mer enn gjerne ha annen type mat, var så fæl til å stjele fra bordet......de siste to ukene nektet hun plent tørrfor.....hun begynte å bli tynn....jeg begynte å skjemme henne ut...trodde jeg....med litt ris, poteter, kjøtt. Dette spiste hun uten problem. Hun var med på skitur. Full fart. Sov mye hjemme. men hun har alltid vært rolig. Så fikk hun plutselig diare, og jeg kjente at hun hadde tatt av så mange kilo. Dro til dyrlege, og får beskjed om at alt er galt. Urinprøve, blodprøve, alt viste at nyreverdiene var så gale at det var merkelig hun var så pigg som hun var.
Jeg fikk sjokk, ble kvalm, måtte ta avgjørelse. fikk ingen håp om bedring, om mulig behandlig. Kun dialyse kunne hjelpe henne.
Orker ikke fortelle mer om veterinærbesøket, så uendelig vondt og uvirkelig.
Tankene går. Hvordan kunne det skje så umerkelig? Hun var bare 7.5 år. Så livsfrisk. Jeg har grublet og googlet, hva kan ha skadet nyrene hennes? Det er slik jeg er, vil så gjerne ha svar. Var det noe hun hadde spist? Huggorm, flått, bakterie, virus? Eller bare så uheldig å ha blitt født slik?Sikre  svar vil jeg aldri få,- og de gir meg heller ikke Santi tilbake.
Jeg kjenner så altfor godt at det er en forskjell å si farvel til en gammel hund som er mett av dage og en som du skulle hatt i 7 år til.

Kjære Santi, jeg vil alltid savne deg, du vil alltid ha en plass i mitt hjerte. Du kom til oss som den største og kraftigste isbjørnvalp jeg hadde sett. Du var så stor og kraftig, og likevel var du alltid så spretten. Det var du som ga meg det første valpekullet, med du begynte en ny epoke i hundelivet mitt. Vi prøvde spor, agility, rundering, lydighet og rally. Du gjorde det meste for en godbit.
 Det var du som gjorde at jeg fikk meg kennelnavn, hjemmeside og blogg. Du var så utrolig trygg og god, selvstendig og sta. Nå har vi din datter Kaisa tilbake. Hun kikker nok litt etter deg, har jo alltid bodd sammen med deg, dere var min lille hundeflokk.
Hundelivet må gå videre, og jeg har alle de gode minnene, De skal jeg ta godt vare på.