5 uker drektig

Ukene går... i dag er det fem uker siden Kaisa sitt siste stevnemøte med Otto. Vi er allerede i slutten av mai, men værmessig er det lite som minner om varme mai-dager.... Regn regn regn, vind og kalde grader...Men snart har vi nok sola her igjen :-)
Kaisa er altså fem uker drektig. På tisper med normalt hold som bærer et normalt stort kull er det vanlig at man nå kan begynne å ane konturen av en drektig mage. Og Kaisa har endret kroppsfasong, hun er blitt mere "firkantet", og har lagt på seg en kg. siste uka. Matlysten er så som så. Brødskive med leverpostei og annet godt fra kjøkkenet, det er snadder. Men hundeforet, som hun like etter paring hev innpå med stor lyst, det er visst ikke noe særlig godt lenger...
Jeg vil jo at hun skal få i seg en daglig porsjon, og skjemmer henne litt bort med å tilby henne matskålen flere ganger om dagen, og til slutt så blir den tømt. Jeg håper hun snart får appetitten tilbake, da det selvsagt ikke er dumt å få i seg fullverdig kost i svangerskapet. Det er ikke så uvanlig at drektige tisper vegrer seg for mat i den femte drektighetsuke. At Kaisa nok er litt ekstra kvalm til tider avsløres ved at hun er ekstra interessert i å gresse.... Hønemora (jeg) blir da litt skeptisk til at hun skal spise gress som ikke er bra for magen hennes, og prøver å unngå for mye beiting når vi er på tur.
Santi er, heldigvis, ikke drektig,- og har behov for mere mosjon enn Kaisa. Dermed får hun nytt alenetid med meg eller Arvid på lengre skogsturer. Men Kaisa er veldig var for når Arvid finner frem joggeskoene og løpeklærne...da begynner hun å prate, overlykkelig for at det er turer på gang. For å unngå å stresse henne med at hun ikke blir med lurer vi oss avgårde med Santi uten at Kaisa får se oss, så slipper hun unødvendig stress ved å bli igjen hjemme. Vi vil jo ikke stresse den drektige dronningen unødig, her skal svangerskapet bestå av ro og fordragelighet- noe som også de små valpefostrene vil nyte godt av!
Kaisa er ei kosejente, hun kan gjerne legge seg på ryggen med beina i været - og venter tålmodig på at noen begynner å klø henne. Og det er godt å stryke en mage med valpefostre....Om et par uker kan jeg begynne å kjenne etter liv, det er en fantastisk følelse å kjenne at det dupper forsiktig mot handa. 8. juni arrangerer farsund og Lyngdal hundeklubb bronsemerkeprøve i lydighet. Her var det planen at Kaisa skulle prøve seg, men hun blir selvsagt ikke med nå. Jeg har begynt å lure på om jeg skulle prøve med Santi, bare for gøy. Vi har ikke trent så mye i vår, og hun har endel "feil" som vi trenger litt tid å få rettet opp. Men for all del, hun kan jo alle øvelsene. Så selv om hun har lett for å henge etter på lineføring, og setter seg skeivt...kanskje vi skulle tatt litt intensiv trening og hivd oss på? Jeg skal jo være der uansett, og tenkte å ta Santi med meg. Det er lenge siden vi har vært på Kviljo nå, turen ut til Lista blir noe lang:-/
I skrivende stund ligger hundene rundt meg og sover, og inni snuppa sin mage er det forhåpentligvis mange av disse:
Hundefoster, 39 dager.