Ja, jeg er så kjempeheldig å ha en trofast hundelufter! Man kan ikke stikke under en stol at det til tider kan være vanskelig å finne tid- og energi- for all den mosjon hundene krever. Neida, de dør ikke om det blir smått med tur en dag eller to,- ,men de har det så absolutt myyyye bedre når de får brukt kroppen sin i fri utfoldelse. Golden retriever er så absolutt ingen sofasliter, det er en myte at denne rasen trives godt med et passivt liv. De krever faktisk en god del mosjon for å være fornøyd og rolig- slik vi gjerne vil ha dem innendørs. Individuelle forskjeller finnest selvsagt. F.eks er Kaisa hakket ivrigere enn Santi. Kun en turtanke er nok til at halen begynner å slå, praten går og kroppen klarer nesten ikke sitte i ro. Santi kan til tider vurdere om det blir en bra tur.....joggetur langs grusvei er ikke alltid så bra....Men hvem så denne trofaste hundelufteren? Jo, det er selvsagt Arvid!! Vel er jeg glad i å bevege mitt legeme, men denne løpinga opp til fjelltopper setter fysikken og viljen en stopper for... Her er Arvid så god å ha, han er nok av den oppfatning at skal han lufte hundene så skal det like godt løpes..gjerne langt...Liker visst å slå to fluer i en smekk, egenmosjonering og hundetrimming! Og når målet er nådd får jeg titt og ofte mobilbilde av de to turkameratene som stråler av lykke! Kan du tenke noe bedre enn å få et bilde av hundene på en fjelltopp mens du er på jobb? Vel, Arvid, vet ikke om du liker at jeg skriver dette, men jeg ville nå bare rose deg litt for at du er så utrolig god til å ta med hundene "mine". Man skulle ikke tro at jeg fikk klar beskjed om at det var min hund da vi hentet vår første valp for sytten år siden...:-))
Siden jeg er i skrytehjørnet så vil jeg fortsette med å skryte av valpekjøperne mine som er så gode til å ringe, sende mail, meldinger og mobilbilder. Jeg deler så gjerne gleder og bekymringer, magesjauer og kennelhoste....Så mangt kan hende med en liten valp, og jeg er selvsagt så utroooolig nysgjerrig på hvordan de har det!! Valpene har nå bodd ca åtte uker i sine nye hjem. En tid som ganske sikkert føles som en liten evighet for de nye eierne. Men åtte uker, det er akkurat like lang tid som de bodde hos meg.... er det rart de fortsatt har et eget sted i hjertet mitt???Her er lille Balder, en - av mange - herlige mobilhilsener fra Eidfjord.
Og her er minstegutten, Stompen, like bedårende som alltid:-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar